Angst

Angst er noe alle mennesker har erfaring med og det er ikke mulig å beskriver hva angst er uten å bli generaliserende. Akkurat som alle mennesker opplever angst, erfarer de den på ulike måter. Vi er alle forskjellige, men det er noen likhetstrekk:

• Det som skjer i kroppen – for eksempel vanskeligheter for å puste, økt puls, kaldsvette, svimmelhet
• Angstutløste handlinger – klienten ønsker å fjerne seg fra den angstfylte situasjonen eller unngå det som oppleves som angstfremmende
• Opplevelse av fare

Det er gjort mye forskning på angst, men det er fremdeles svært mye vi ikke vet om angst og hvordan dette fenomenet oppstår. Angst er også svært variabelt i sin form, vi mennesker kan være redd for spesielle dyr, ting eller situasjoner, panikkangst, sosial angst, generell engstelse og bekymring og angst som er utløst etter ekstreme hendelser.

Hvis klienten opplever angst i forbindelse med et spesielt dyr, kan noen ha opplevd en hendelse tidligere i livet som godt tenkes kan ha utløst angsten. Har du blitt kastet av en hest, bitt av en hund eller opplevd noe annet i barndommen – kan denne hendelsen ha forsterket en allerede bekymring for en type dyr, eller utløst en angst som du sliter med hele livet. Personer som opplever angst i forhold til hunder, kan godt innrømme at de vet at de fleste hunder, spesielt de som deres venner og familie har, er til å stole på og at det ikke er noen grunn til bekymring. Angsten trenger ikke være rasjonell, den kan komme uansett hvor mye du vet om dyret vi snakker om. Vi kan være redd for høyder, åpne plasser, små rom, vann, ild, trafikk, tunneller og veldig mye av det som befinner seg i våre omgivelser.

Panikkangst kan komme for en klient når situasjoner oppleves som stressende, andre opplever dette når de slapper av – noe som understreker at angstlidelser ikke kan generaliseres. For meg som terapeut blir det viktig å forstå klientens angstopplevelse, at vi klarer å oppsøke angsten sammen og få en felles forståelse for hva det er som skjer i de ulike situasjonene.

De klientene jeg jobber med som har angst, opplever den svært ulikt og vi jobber derfor med fenomenene på forskjellige måter. Det er lett for meg som terapeut å bli litt forvirret, for angstopplevelsen virker som den endrer seg i både form og intensitet også. Da gjelder det å bringe et viktig aspekt med gestaltterapiens metodikk, nemlig å se på fenomenene som skjer her og nå.

En klient kan jeg derfor jobbe svært målrettet med, gjøre eksperiment i terapirommet som fremprovoserer angsten her og nå. Jeg kan gi et eksempel på hva dette kan være. La oss si at det kommer en klient som har høydeskrekk og frykt for å ta heis – hun ønsker å jobbe med dette og bli kvitt angsten. Vi jobber litt med å få beskrivelser på hvordan angsten oppleves og hun blir oppmerksom på hva som skjer i kroppen og hodet, samt alle de situasjonene der hun unngår både høye bygninger og heiser så godt det lar seg gjøre. Mitt forslag til eksperimentet er at vi skal ta heis i terapirommet sammen. I fantasien later vi som at vi står utenfor et bygg, jeg beskriver at det er nesten femten etasjer høyt og hun får litt vondt i nakken av å stirre opp mot toppen av fasaden der hun står. I prinsippet står vi og glor rett opp i taket, men i fantasien er vi sammen utenfor bygget. Klienten beskriver en prikking i fingertuppene, at hun kjenner seg tung i beina, vanskelig for å puste og trykk i brystkassen. Jeg prøver å relatere meg til det og kjenner på hvordan jeg har det og vi utforsker disse fornemmelsene sammen. Etter en stund foreslår jeg at vi skal ta heisen opp til øverste etasje og spør om klienten ønsker å være med på dette. Vi driver nå med en form for eksponeringsterapi der klienten trener på å stå i angsten, i en fantasi sammen med meg, fordelen med dette er at vi kan avbryte eksperimentet når som helst uten at det blir en vanskelig situasjon der vi faktisk har oppsøkt et høyt bygg og klienten opplever angsten som svært ubehagelig.

Klienten går med på at vi skal inn i bygget og jeg spør henne om hvordan det ser ut i lobbyen. Hun beskriver at det er tre heiser der, og hun forteller også at det er en glassheis på utsiden av bygget – den verste typen heis som hun kan tenke seg. Hun står og gruer seg for å gå inn i heisen og vi kjenner igjen på hvordan det føles i kroppen, hun beskriver at hun bare har lyst til å komme seg ut av bygget igjen, men vi står der sammen og titter bort på de fiktive heisdørene og kjenner på angsten. Hun kjenner angsten på en tilsvarende måte som en reell situasjon kan ha vært, og jeg ber henne beskrive hva som skjer der borte ved heisdørene. Hun sier at det er knapper som viser om man skal opp eller ned ved siden av hver dør, en liten skjerm som viser hvilken etasje hver heis befinner seg i og at folk står utenfor og venter. Dørene går opp, noen kommer ut og andre går inn. Klienten vil ikke gå bort dit.

Vi står og ser på de fiktive som går inn og ut av heisen, jeg ber henne beskrive dem – hun sier at hun ikke kan se detaljer på noen, ikke hva de har på seg eller hvordan ansiktsuttrykk de har. Det er akkurat som alt er litt tåkete. Jeg spør henne om hun kjenner igjen dette, hun tenker seg litt om og forteller at hun føler at hun ofte kjenner på tunnelsyn når angsten kommer. Vi puster litt, kjenner etter angsten og prøver å høre etter hva stemmene hennes i hodet – altså tankene hennes, sier. De sier at dette er farlig, hva om heisen stanser, tenk om den faller ned?

La oss si at vi avbryter eksperimentet her, klienten føler at ubehaget har vart lenge nok – og resten av timen snakker vi om det hun opplevde og hun bygger opp ny oppmerksomhet på hva som skjer og får en bedre forståelse for angsten sin. I neste time kan vi kanskje gjøre det samme eksperimentet, og da kan vi kanskje ta heisen opp til øverste etasje. Skal vi ta det videre kan jo klienten gå opp på taket og titte ned, kjenne på svimmelheten og  forestille seg hvordan det er å stirre ned femten etasjer.

Å snakke med andre om sin angst kan være svært vanskelig, spesielt siden relasjonene vi mennesker har til hverandre ikke alltid tåler å snakke om slike ting som er vanskelige, spesielt fordi det kan være veldig vanskelig å forstå. Terapeuten forstår ikke alltid hva som skjer med klienten, men han er ihvertfall til stede og prøver å forstå så godt han kan.

Over tid er det ikke en målsetning at angsten skal forsvinne helt, det er helt naturlig å leve med en viss grad av angst – det er en del av livet. Klienten lærer seg å stå i angsten i stedet for å unngå den, for vi lager en rekke rutiner på hvordan vi kan unngå situasjoner der angsten oppstår. Når du går hos en terapeut og jobber med angst vil du kanskje oppleve at du får en del hjemmelekser. Oppsøk angstfylte plasser og situasjoner, sitt i parken og følg med på når folk lufter hundene sine, kjenn på hva som skjer med deg når du er blant det som du beskriver som farlig. Opplev at det endrer seg over tid og at noe skjer. Jeg er ikke så opptatt av hva dette noe er, men det skjer ting som vi kan overanalysere eller bare akseptere slik de er. Min rolle som terapeut er å hjelpe klientene å leve med angsten, ikke finne en forklaring på hvorfor det har blitt enklere.

Det finnes en gruppe mennesker som har svært mye kompetanse på angst, og det er personer som har vært plaget av sterk angst og jobber med å komme seg ut av dette – Angstringen er en organisasjon du kan oppsøke og få hjelp, dette er et gratis tiltak og jeg anbefaler deg å ta kontakt med dem og sjekke ut hvordan de kan hjelpe deg. Dette kan kombineres med terapi, noe jeg også anbefaler.

Sliter du med angst er det ofte nyttig å finne mer ut om hva angst er, og det finnes en god del bøker om emnet, en av disse er «Trange rom og åpne plasser – om angst og fobier» av Torkil Berge og Arne Repål. Denne boken gir en god innføring i hva angst er og hvordan man kan behandle dette. En lettlest og enkel bok, som dekker svært viktige tema.