Borderline Personality Disorder er en diagnose innen psykiatrien. I dette innlegget skal jeg skrive om dette fra en gestaltterapeutisk vinkling. Jeg bruker en del faguttrykk og forklarer ikke alle begrepene i artikkelen, nederst vil jeg eventuelt legge ut linker til relevante blogginnlegg og det er mulig å bruke metataggene til å sjekke ut emner nærmere.

Einar Kringlen (Psykiatri, 2011) refererer til Kernberg (1984), som beskriver borderline som en personlighetsforstyrrelse der klienten polariserer i stor grad. Klienten kan skifte fra å være sympatisk til å være antipatisk, og de bruker forsvarsmekanismer som splitting (utagerende og hjelpavvisende klaging), primitiv idealisering, projeksjoner, omnipotens (narsissistiske trekk, der klienten har et urealistisk selvbilde og tror han kan mestre alt) og deevaluering. I følge forskningen ser vi at lidelsen er arvelig, og at 70% av pasientene i studier hadde opplevd fysiske eller seksuelle overgrep som barn (Herman 1992). Både post traumatisk stressyndrom (PTSD) og bipolar lidelse har blitt knyttet til borderline, og noe av grunnen til dette er nok likhetstrekk mellom diagnosene, samt traumatiske opplevelser som barn (dette gjelder spesielt PTSD) gjør det vanskelig å stille riktig diagnose. ICD-10 (diagnosesystem) deler lidelsen inn i 2 ulike kategorier (impulsiv type og borderline).

Impulsiv type må ha tre av følgende kriterier, og ett av de må være punkt 2:

1. Markert tendens til å handle uventet uten å ta konsekvensene i betraktning
2. Markert tendens til kranglevorenhet og konflikter med andre når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert
3. Tilbøyelighet til sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til kontroll
4. Vansker med å holde fast på handlingssekvens så sant ikke umiddelbar belønning foreligger
5. Ustabilt og lunefullt følelsesliv

Bordeline typen kjennetegnes av trekk av den impulsive typen, samt minst to av følgende kriterier:

• Forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier
• Intense og ustabile forhold
• Store anstrengelser for å ikke bli forlatt
• Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv atferd
• Kronisk følelse av tomhet

Aggresjonen til en med borderline er en viktig faktor når diagnosen skal settes, de har ofte et usikkert selvbilde og usikker identitetsfølelse som gjør at de lett går inn i stormfulle og kortvarige forhold. Livet deres preges ofte av samlivsbrudd og dramatikk, ikke sjelden komplisert av alkohol- og stoffmisbruk og fare for selvmord.

Adferden til en med borderline har være svært svingende, og det er polariteter som råder.

For de som har en relasjon til en person med borderline, vil det være nyttig å bygge opp en forståelse for klientens diagnose, og dermed kunne bistå klienten med å bygge opp sin awareness rundt hvordan han reagerer i ulike situasjoner. Ofte kommer klientene i kontakt med terapeut på grunn av selvmordsforsøk eller rusmisbruk, og det er da viktig å jobbe for at tilstanden ikke skal forverre seg. En støttende og praktisk behandling fra terapeutens side er derfor viktig. Det kan være nyttig med familie eller parterapi i tillegg til eventuell egenterapi. Borderline klienter har en tendens til å se svart-hvitt på situasjoner, og alt som gjør at de klarer å se grånyansene er bra. Klienten må lære seg selvkontroll.

Greenberg (1998) har skrevet en artikkel om blant annet borderline. Personlighetsforstyrrelser som borderline har i følge henne noen likhetstrekk:

1. De mangler et realistisk integrert selvbilde
2. De mangler evnen til å være objektive og konsistense (med andre ord, de mener en ting den ene dagen og noe annet dagen etter)
3. Deres evne til å se andre på en realistisk måte er begrenset på grunn av tidligere manglende behov for rett oppdragelse i oppveksten
4. De er på konstant leting etter en person som kan gjøre det som foreldrene ikke gjorde
5. De har laget sitt eget falske selvbilde og tror det er denne identiteten som er dem

Som gestaltterapeut er det ikke vårt ansvar å sette en diagnose på en klient, det har vi rett og slett ikke lov til siden vi er alternative behandlere. Min erfaring er at klienter som har en slik diagnose forteller sin historie, og at jeg som terapeut starter å se hvordan det danner seg et mønster. Jeg skal ikke skryte på meg å ha jobbet med mange klienter med borderline, men noen har det vært. For min del bygges denne awareness’en seg opp over tid, så sant ikke klienten opplyser om sin diagnose og er klar over den fra tidligere. Etter hver time skriver jeg journal, og når en hypotese om at klienten har borderline, sjekker jeg opp det jeg husker fra behandlingsforløpet i forhold til journalen. Jeg begynner også å sjekke ut ICD-10 (alle punktene tidligere i artikkelen) og da faller det som regel på plass i større grad. Litt avhengig av relasjonen med klienten prøver jeg å forsterke hypotesen over noen timer med klienten, andre ganger tester jeg ut hypotesen med en gang.

De fleste ønsker ikke å ha en diagnose, så det er ikke alltid jeg får noe gehør (husk også at en med borderline har en tendens til både å bli aggressiv og ser ting i sort-hvitt) – så da er det bare å notere i journalen og eventuelt ta det opp igjen senere. Hvis klienten er enig, ber jeg han alltid om å ta kontakt med fastlegen sin, for det er viktig å komme i behandling av diagnosen hos en psykolog eller psykiater, det kan også være nødvendig med medisinering. Jeg kan da i samarbeid med de i det offentlige psykologiske helsevesenet fortsette terapien som et supplement, noe jeg har god erfaring med.

Klienter med denne typen diagnoser (personlighetsforstyrrelser) har som regel forstyrrelser rundt å opprette kontakt, det er da gjerne kontaktformene projeksjoner, introjeksjoner, retrofleksjon og konfluens. Projeksjonene til klienten omhandler ofte å skyve sin egen usikkerhet ut på omverdenen, hvis han har en dårlig dag (alt er sort), så er verden slem.

Introjeksjonene er gjerne disse usannhetene som de enten har skapt selv, eller som ofte foreldrene har skapt gjennom omsorgssvikt i barndommen. Introjeksjoner er ting klienten føler han må, bør eller skal gjøre.

Retrofleksjon betyr å holde tilbake, og det er vel det vi beskriver som å være innesluttet. Jeg tenker at dette kan være en indikasjon på at klienten forsøker å jobbe med sin selvbeherskelse og holder igjen det han brygger på. I terapirommet kan terapeuten da få en følelse av at klienten sitter og holder igjen noe.

Konfluens er å flyte sammen, og dette er kanskje den kontaktformen som kjennetegner en med borderline i størst grad. Klienten klarer ikke å skille på seg selv og sine omgivelser og alt er greit helt til det plutselig ikke er det. Denne kontaktformen er det som kan gjøre det vanskelig å ha en relasjon til en med diagnosen. Alt virker bra, klienten kan være forståelsesfull og sympatisk, og plutselig oppstår det en konflikt der klienten går i isolasjon.

Hvordan klienten fungerer i sitt daglige liv gir også en indikasjon på om det finnes en personlighetsforstyrrelse, det går gjerne på hvordan de fremstiller seg selv (klær, frisyre, sminke etc.), hvordan de strukturerer livet sitt og håndtering av penger. Det finnes en rekke ulike strukturerte tester som kan brukes, men det er ikke noe som vi gestaltterapeuter normalt har tilgang til.

Mitt inntrykk er at det å sette en diagnose for en psykiater eller psykolog er satt mer i system, mens vi gestaltterapeuter bruker den kunnskapen (som ofte er mer begrenset enn en offentlig behandler) vi har om personlighetsforstyrrelser, kombinert med vanlig sunn fornuft og awareness. Jeg tror mange gestaltterapeuter har nytte av å lære mer om diagnoser, og har generelt motstand til en del av mine kollegaer som ikke er opptatt av diagnoser, men sier at de ser på helheten og relasjonen. Å ha en diagnose og ikke få hjelp til det fra nødvendige og tilgjengelige ressurser i samfunnet kan gjøre vondt verre.

Kjennetegn på borderline i forhold til Elinor Greenberg sin artikkel

Greenberg nevner i sin artikkel at siden det er såpass mange ulike måter å sette en diagnose (les: lage en hypotese om en diagnose), så er det å anbefale å bruke de som føles mest naturlig for hver terapeut, og ikke minst bruke både kollegaveiledning og veiledning til å få innspill fra en 3. part.

Hun skriver også at en av metodene som kan brukes er Margareth Mahler’s modell for utviklingsstadier (Mahler, 1975) – der vi kan se på de ulike utviklingsstadiene vi går igjennom som barn. I følge denne modellen forklares borderline med vanskeligheter i «Reapprochement Subphase» (15-22 måneder), der barnet strever med å både trenger støtte fra foreldrene og ønsker å være uavhengig samtidig.

En utfordring med dette er at vi på NGI lærer om Daniel Stern sin utviklingsmodell, og den er ikke inndelt eller tolket på samme måte. En annen svakhet med disse utviklingsmodellene er at våre traumatiske og vanskelige opplevelser fra barndommen fortsetter å utvikle seg igjennom hele livet. De tilhører med andre ord ikke en bestemt utviklingsperiode, og det er ikke likt for alle.

Klienter med personlighetsforstyrrelser fungerer svært ulikt i hverdagen også, noen fungerer svært bra selv om de har en diagnose og klarer å ta utdannelse, jobbe, stifte familie og ha et mer eller mindre normalt liv. Andre har store utfordringer med å fungere i samfunnet, der de går inn og ut av institusjoner eller fengsel. Mange blir også rusmisbrukere, med de utfordringene dette medfører. Det er heller ikke enkelt i hvert tilfelle å se at klienten har borderline, da symptomene i mange tilfeller er svært lik andre diagnoser, og en god del klienter kan ha mer enn en diagnose.

Min påstand er at de fleste gestaltterapeuter vil behandle klienter med borderline som er godt funksjonelle, spesielt med tanke på at terapien vi tilbyr ikke dekkes av offentlige stønadsordninger og at de som har større utfordringer med å fungere i samfunnet enten blir innlagt eller sitter i fengsel.

Greenberg skriver også at klienter med personlighetsforstyrrelser har utfordringer som dekker hele deres personlighet og som er svært alvorlige. I gestaltteorien bruker vi egofunksjonen, et begrep som opprinnelig kommer fra Freud. Problemene til klienten er i samsvar med deres ego (ego syntonic). Med dette mener hun at personlighetsforstyrrelsene går ut fra klientens visjon om sitt selvbilde. Jeg tolker dette slik at klienten ønsker å være noe han ikke klarer i praksis, og dermed oppstår utfordringene. Resultatet er disse symptomene som danner grunnlaget for å sette diagnosen (sinneutbrudd og kranglevorenhet, forstyrrelser i selvbildet etc). Som nevnt tidligere er årsakene til forstyrrelsen ofte forklarende tilbake til tidlig i barndommen, og det kan være vanskelig for klienten å huske detaljer.

Evnen til å se seg selv og andre på en realistisk måte er utfordrende. Dette kan igjen forklares tilbake til selvet og egofunksjonen (hvem klienten er i ulike situasjoner). Klienten har ofte vanskeligheter med å forklare sine utfordringer i terapien og stressfaktorene vi må jobbe med går gjerne langt tilbake i tid. Å få klienten til å aktivere seg selv (f.eks ved trening) kan være en utfordring, og min erfaring innen dette er å kontinuerlig jobbe med å få integrert en rutine for hvordan hans dager skal være – slik at trening og det å komme seg ut blir en del av den daglige rutinen.

Klienter med personlighetsforstyrrelser har ofte også utfordringer med intimitet og kjæresteforhold, samt at deres evne til å regulere sin virkelighetsoppfattelse rundt følelser, selvfølelsen, selvbildet og å gi støtte til seg selv er vanskelig. Det kan også være utfordrende å etablere en sterk terapeutisk allianse fordi klienten kan projisere sine objektive meninger og syn over på terapeuten. Hvis projeksjonene er positive, kan det gi en illusjon av en terapeutisk allianse, men denne kan forsvinne så snart du som terapeut skuffer klienten. Dette kan også relateres til andre relasjoner klienten har.

Overføring og motoverføring kan også skje i mange tilfeller, jeg tror dette er en av de viktigste tegnene å være oppmerksom på når du starter å mistenke at klienten har borderline. I journalen vil terapeuten gjerne beskrive konfluens i stor grad, noe jeg legger i nettopp dette med overføring og motoverføring. Klienten og terapeuten kan inngå et idealisert forhold, der den ene eller begge ser på den annen part i svært fordelaktig lys. Dette kan minne om en slags forelskelse eller tiltrekning. Dette må du som terapeut være oppmerksom på.

Det siste punktet hun nevner i artikkelen er at klienter med personlighetsforstyrrelser ofte velger venner og kjærester med likhetstrekk til sine tidlige familierelasjoner, primært mor og far.

Behandling i praksis av klienter med personlighetsforstyrrelser

Jeg har ikke forsøkt alle disse forslagene og metodene i praksis selv, de er mer ment som en inspirasjon. Hver enkelt terapeut har sin egen tilnærmingsmåte og stil, samt hver klient er forskjellig.

Greenberg beskriver at terapeuten kan jobbe med å bryte klientens integrerte utfordringer ved å skape en awareness rundt det. Prøv å gjøre et eksperiment der klienten spiller ut hvordan en relasjon fra barndommen var sammen med deg. Dette kan være et rollespill eller stolarbeid – grensen for å tilrettelegge slike eksperimenter er din egen og klientens kreativitet. Jeg tenker at det er viktig å ha god nok tid når klienten skal gjøre dette, selve eksperimentet trenger ikke å være så komplisert eller tidskrevende, men det er arbeidet i etterkontakten og det å bygge opp awarenessen som tar tid. Et slikt arbeid kan være svært krevende for klienten, og ikke minst ubehagelig for terapeuten – da det kan dukke opp hendelser og minner som klienten ikke ønsker å vedkjenne seg. Her er det viktig å la klienten bryte ut av eksperimentet hvis det blir for sterkt.

En annen ting vi kan jobbe med et å utfordre klientens motstand eller fornektelse til å innrømme hvor destruktiv deres oppførsel er for seg selv og sine omgivelser. Her tenker jeg at den terapeutiske alliansen lett kan utfordres, og det gjelder å jobbe med dette på en varsom måte (det gjelder vel i prinsippet alt terapeutisk arbeid). En hypotese jeg har i forhold til dette, er at terapeuten bruker sin kunnskap om egotisme og forhandling og legger merke til når klienten lukker seg eller bryter av. Dette arbeidet vil gjerne gå over lengre tid, og kan inkludere en rekke ulike metoder og eksperimenter.

Oppfordre klienten til å tillate seg selv å kjenne på sine følelser som kommer opp når de tillater dette. Klienter med borderline har som alle andre personer en rekke forsvarsmekanismer, og en av disse kan være å forhindre seg selv til å kjenne på sine egne følelser. Fra terapeutens side tenker jeg her at det er viktig å jobbe med hvordan klientens awareness er i spesielt indre og ytre sone, først i terapirommet og etter hvert vil denne økte awareness’en bli en integrert del av klientens liv. Dette arbeidet vil som punktet over kunne jobbes over lengre tid, egentlig igjennom hele terapiforholdet og resten av livet.

Mye av arbeidet med borderline klienter handler om å avbryte klienten når han bringer inn utfordrende situasjoner i terapien. Det handler om å la klienten kjenne på sine følelser og se de mønstrene som finnes. Ofte er det ulike motsetninger som er tydelig for terapeuten, som klienten selv ikke er klar over.

Støtt klienten i å bli kjent med sitt virkelige jeg. Greenberg beskriver her at for mange av hennes klienter er det en ny og annerledes tanke at de kan velge hva de skal gjøre i sitt eget liv basert på hvilke indre behov de har til enhver tid. Dette kan være helt banale ting, eller større avgjørelser som skal tas. Jeg tenker at dette følger awareness arbeidet i terapien og at klienten blir oppmerksom på hvilke behov og impulser han har. Enkle eksperimenter er å gi klienten mulighet til å velge hvordan dere skal sitte i terapirommet (noe som kan bety at dere kan bli sittende på gulvet eller bytte stoler hvis du som terapeut har en fast plass), og her er det viktig at klienten selv får ta valgene og at du som terapeut ikke kommer med forslag eller prøver å styre klienten til å skifte mønster.

Det siste punktet er å lære dem hvordan de skal bruke seg selv til ta beslutninger i stedet for å bruke deg som terapeut eller sine omgivelser. Dette bygger også på awareness, og handler slik jeg ser det om å skape en oppmerksomhet rundt at klienten kan ta egne beslutninger, ikke bare i frykt av å gjøre noe feil eller som motstrider deres visjon om et perfekt selvbilde – men basert på integrert kunnskap om seg selv.

Greenberg beskriver det å bli kjent med sitt indre selv, og at denne intrapsykiske dialogen skjer hver dag, selv om den ikke er en bevisst handling og at vårt indre selv drukner i de bevisste tankene vi har og støyen fra våre omgivelser. En av mine favorittkilder til å bli kjent med denne indre dialogen er Eckart Tolle, som beskriver øvelser som gjør at klienten kan lytte til sin indre dialog uten å dømme de tankene som kommer og dermed kunne stenge ute unødvendig støy. Det er også svært nyttig å gjøre awareness øvelser med klienten i terapirommet, som kombinerer å få en kroppslig awareness med de tankene som dukker opp under øvelsen. For klienten sin del kan meditasjon, yoga og lignende øvelser være nyttig utenfor terapien. Greenberg jobber med klientenes problemstillinger og ber de ikke om å stille spørsmålene rundt sine utfordringer til henne, men heller gå inn i seg selv og prøve å finne svaret i sine egne impulser og tanker. Hun sier at svaret vil komme temmelig fort, og hvis det ikke gjør det – kan klienten stille følgende spørsmål til seg selv: «Hvordan kan jeg formulere spørsmålet på en annen måte?» Svarene til disse spørsmålene kan komme som ord eller setninger, bilder eller en følelse. Klienten kan trenge veiledning på hvordan han kan tolke og bruke disse spørsmålene til å begynne med, og her tenker jeg at det er viktig å ikke servere dine egne hypoteser til klienten, men å få han til å fortsette å finne ut av dette selv. Slik jeg tolker dette, er hensikten å få klienten mer bevisst på å bruke seg selv, kombinert med å kunne stole på seg selv. Utfordringen ligger vel i stor grad i å kombinere dette med å skape et realistisk selvbilde.

Hun beskriver også å få klienten til å beskrive sine virkelige tanker og følelser om deg som terapeut og terapien. Dette tenker jeg er svært nyttig med alle klienter, og min erfaring er at de fleste personer ikke er vant til å evaluere underveis i en prosess, ihvertfall ikke å si det de mener høyt til den personen det gjelder. For klienten er dette en god måte å kunne gi tilbakemelding til deg som terapeut, og samtidig er det en god øvelser for han å kunne sette ord på hva han føler og tenker. For terapeuten er det en unik mulighet å avsjekke om retningen i terapien er som klienten ønsker og kunne justere ditt arbeid underveis. Min egen opplevelse av å gjøre dette med klienter er gjennomgående positiv, det som er veldig viktig er å forholde seg til de tilbakemeldingene som kommer på en saklig og profesjonell måte, og ikke bli såret eller skuffet hvis tilbakemeldingene ikke er gjennomgående positive.

Lær også klienten evner til å ta vare på seg selv. Her er vi tilbake på awareness arbeidet, og dette punktet tror jeg det i mange tilfeller tar lang tid å evaluere og trene på, samt at øvelsene må gjentas slik at de blir integrert hos klienten. Klienter med borderline vil være vant til konflikter og ustabilitet i sine relasjoner, og de mønstrene han har opparbeidet seg igjennom livet kan være vanskelige å endre. Å bistå klienten med å identifisere når han starter å bli sint og hvordan han kan regulere denne følelsen er et godt eksempel. Min erfaring er å bruke reelle situasjoner i terapirommet og spille de ut på en måte kreativt. Det kan være igjennom å tegne, stolarbeid eller spille det ut som et rollespill. Greenberg sier at hun får sine klienter til å se for seg sin egen verktøykasse, der de kan visualisere seg ulike øvelser de kan gjøre når de er opprørt. Dette er ofte fysiske øvelser som å løpe eller gå seg en tur, meditere, yoga, tai chi og lignende, øvelser som han vet fungerer til å roe seg ned når han er opprørt. For andre fungerer det å sette på musikk, fikse i hagen og lignende. Denne verktøykassen fungerer nok best slik jeg ser det når klienten har mulig og tid til å fjerne seg fra en situasjon, jeg ville også inkludert noen enkle verktøy som å kunne telle til ti, gi beskjed til den han er opprørt over beskjed at han starter å kjenne på en irritasjon og sinne og lignende.

Oppfordre klienten til å finne måter å uttrykke sine følelser gjennom kunst, dans eller skriving. Ulike kunstformer er en flott måte å kunne identifisere og uttrykke sine følelser. Det er ikke alle klienter som ønsker å male et bilde eller lære seg å danse, og heller ikke alle er komfortable med å skrive ned det de opplever, men terapeuten får sammen med klienten finne ut hva som kan fungere og det er fullt mulig å starte med disse eksperimentene i form av tegning, bevegelsesøvelser og det å kunne beskrive eller skrive ned hva dere føler og tenker i terapirommet. Ved å bli mer komfortabel med en eller flere teknikker, kan klienten også se nytteverdien av dette utenfor terapirommet. Flere av mine klienter har med seg en liten notisbok og skriver ting ned, andre noterer på smarttelefonen sin eller rett og slett lager mentale notater (selv om disse kan være litt vanskeligere å konkretisere noen ganger).

Gjenta over tid. Klienten vil igjennom disse ulike tiltakene måtte kjenne på vanskelige følelser, og vil dermed også komme tilbake til sine integrerte forsvarsmekanismer. Her er terapeutens evne til å holde fast klienten og hjelpe han med å stå i følelsene og starte opp arbeidet igjen når han har gitt opp. Dette er en av de tingene jeg er svært opptatt av i terapien, og det gjelder å gjøre dette på en respektfull måte, slik at den terapeutiske alliansen ikke lider, vi ønsker at klienten skal komme tilbake i terapi, ikke at han skal gi opp og avslutte. Grensene for hva hver klient tåler, og det er viktig å bruke din egen awareness og finne ut hvor de går.

Se hva som du liker i hver klient og gi dem ditt engasjement. Noen klienter gjør ting og oppfører seg på en måte som gjør det vanskelig å anerkjenne og like dem, men alle klienter har sine gode sider. Personer med borderline er svært kritiske til seg selv, og har gjerne et negativt selvbilde. De kan si at de ikke skjønner at folk i sine omgivelser liker dem. Som terapeut er det viktig å være støttende og komme med tilbakemeldinger på det de gjør som er bra. Over tid vil selvbildet til klienten forandre seg, og han vil evne å se sine gode sider, ikke bare de negative sidene.

Anerkjenn klientens vanskeligheter med verdighet. Klienten opplever sine feil og mangler på to måter, først og fremst igjennom selve opplevelsen i situasjonen, deretter i skammen som følger. De tingene som klienten mener er feil med seg selv, er også en styrke. Borderline klienter ser gjerne på ting i sort hvitt, mens verden i stor grad forholder seg til grånyanser. Hvis klienten har en utfordring med å forholde seg til kjærester og går inn og ut av kortvarige forhold, så er det positive med dette at han har svært mye erfaring med forhold og at denne erfaringen kan brukes til å lære og forbedre seg. Å jobbe slik med en klient krever takt og tone, og det er viktig at du som terapeut ikke bare sier noe for å støtte klienten slik som vi har en tendens til å gjøre med venner, men at du oppriktig mener at klienten har denne styrken. Jeg har svært positive erfaringer med dette, for klientene har en tendens til å skape et selvbilde som er negativt – og verdsetter at jeg kan se styrken i det de selv mener er feil. Ofte bruker jeg min humor som et virkemiddel, og jeg gjør det med verdighet.

Det er viktig å unngå å belønne klienten for uakseptabel oppførsel. Dette kan være vanskelig, selv har jeg opplevd at empatien min gjør at jeg anerkjenner at klienten har det tøft og dermed stopper å utforde og heller jobber med hvor vanskelig han har det. Dette er et mønster klienten med stor sannsynlighet har opplevd igjennom sine foreldre. De klarer ikke å holde på grensene og gir empati i stedet. Skjer dette stopper det terapeutiske arbeidet opp.

I stedet må terapeuten utfordre denne type oppførsel fra klienten. Å observere og være oppmerksom mot klienten, samtidig være direkte uten å være konfronterende. Få klienten til å sette ord på sine følelser.

Borderline

Greenberg beskriver en klient med borderline som «en som har blitt emosjonelt belønnet for å ikke separere seg fra sine foreldre, eller en som har blitt straffet med å miste kjærlighet i forsøket på å bli en velfungerende voksen». Foreldrene til klienten kan være oppmerksom på disse belønningene eller straffen som gis, og sier til seg selv at de er rettferdige. Dette kan ta mange former, for eksempel foreldre som ønsker å kontrollere sine barn igjennom streng oppdragelse, eller at foreldre som er skilt bruker sine barn til å bearbeide sine egne følelser. I det siste eksempelet kan barnet (senere klienten) tro at han må ta vare på sin mor som ikke takler å være alene, og at hennes liv er avhengig av at han er til stede. Det er her denne grenseløsheten starter.

Barnet tar et valg i denne fasen av livet og blir stående fast i dette i voksen alder i andre relasjoner.

Klienten vil da få en følelse av død eller «å bli gal» når det er snakk om separasjon eller differensiering (individualisering). Dette er ofte noe klienten ikke er oppmerksom på når han kommer i terapi, for hver gang en slik individualisering har skjedd, kommer følelsene forbundet med dette. Det kan være depresjon, selvmordstanker, sinneutbrudd, voldsepisoder, håpløshet, tomhet, panikk, skam og skyldfølelse. Følelsene fører ofte til impulsive handlinger som overspising, alkohol og rusmisbruk, røyking, promiskuøs sex og lignende.

Greenberg bruker et begrep hun kaller MISERY om borderline klienter.

M = Mother problems. Dette gjelder ikke kun mor, men klientens relasjon til en eller begge sine foreldre. Klienten har ikke evnet å skille seg selv fra mor og/eller far, og kan være svært opptatt av å få sine foreldre sin oppmerksomhet og anerkjennelse. Greenberg skriver at klienten vil ha mange av de samme karakteristikkene som sine foreldre.

I = Identity problems. Borderline klienter har to identitetsproblemer. Han evner ikke å integrerer motstridende syn om seg selv, og har overlevd igjennom å undertrykke utviklingen av sitt eget selvbilde.

S = Splitting. Dette er å holde motstridende affektive tilstander separert for å forhinde at de negative sidene ødelegger de positive. Klienten bruker primitive forsvarsmekanismer (utagerende adferd, isolasjon, fornektelse, projeksjoner etc) for å opprettholde sin gode følelse om seg selv og andre viktige relasjoner. Dette skaper et uvirkelig selvbilde. Når de liker en annen person, ser de kun de gode sidene, når de ikke liker personen blir det motsatt.

E = Engulfment and abandonment fears. Jeg tolker dette som to angstfylte følelser som påvirker klienten. Den første (engulfment) skjer når klienten føler seg slukt av andre. Behovene og kravene fra den som klienten har en relasjon til oppleves for krevende, og resultatet er at klienten distanserer seg.

Den andre frykten er relatert til å bli forlatt. Da reagerer klienten ved å klenge seg til terapeuten eller den andre som han har en relasjon til.

Disse to fryktbaserte følelsene er motstridende, og kan skje med kort frekvens. I det ene øyeblikket er klienten distansert, i det andre føles det som han klenger seg til deg.

R = Rage. Borderline klienter opplever at de har en uendelig reserve av sinne. Når sinnet hans kommer, går det ikke å opprettholde den positive relasjonen. Den emosjonelle sikkerheten i relasjonen forsvinner helt. Personer med borderline lidelse har opplevd dette mange ganger, og ødelagt relasjoner. Måten de ofte takler dette på er å holde igjen sinnet sitt, noe som kan forsterke reaksjonen ytterligere.

Y = Yearning. Lengselen etter den perfekte relasjonen, en person som godtar han slik han er uten å dømme. Det nærmeste eksempelet er foreldrer som tar seg av babyer og tilbringer hele døgnet for å tilrettelegge. Denne rollen er ofte projisert over på terapeuten.

 Linker

https://no.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse