Depresjon

Du har ikke hatt det bra med deg selv i det siste, noen dager går det fint, du klarer å ta deg sammen og se lyspunktene i hverdagen. Andre dager er det så vidt du kommer deg ut av sengen, kroppen stritter imot og du ønsker å ligge under dyna hele dagen og gjemme deg for de vonde følelsene du har. Mestringsfølelsen i livet uteblir, og tankene dine surrer rundt meningen med livet.

Din beste venn vet at du sliter, men kan ikke hjelpe deg. Hun forstår ikke hvordan du kan oppleve at ting er så tungt, når du tilsynelatende har en god jobb, familie og et sterkt sosialt nettverk. Mannen din forteller du litt til, men han klarer ikke å skjønne hva det er du trenger, for du vet det ikke selv. Han prøver etter beste evne å gjøre livet ditt lettere, tilbyr seg å hente barna, vasker klærne og trekker store deler av lasset.

Det er som du har en sort klump i deg. Noen dager er den ikke så stor, men du vet den er der. Klumpen sitter i brystet, kanskje midt mellom lungene, litt til høyre for hjertet ditt. Noen gangen brer den seg nedover til magen, og du kan kjenne at det er vondt å puste. Du har også en stemme i hodet, en stemme som sier at du må skjerpe deg. «Kom deg ut av senga!», sier den om morgenen. «Dette klarer du!»

Når du kommer på jobben går det bedre som regel. Du har såpass mye å gjøre at du kjenner ikke klumpen eller de vonde stemmene. Av og til går du på toalettet og sitter der stille, er det en dårlig dag kommer det noen tårer. Du vil ikke at noen skal merke det, så du blir sittende en god stund. Da kommer de vonde tankene, og du synes at det er tungt. Mest av alt har du lyst til å være alene.

Om natten er det vanskelig å sove, for tankene surrer i hodet. Mannen din sover tungt ved siden av deg og du hører pusten hans. Du står opp og lager en kopp te, setter på TVen eller kikker på Facebook på mobilen. «Lurer på om noen hadde brydd seg hvis jeg ikke lengre var her…?» Den vondeste av alle tankene. Kanskje det hadde vært bedre om jeg ikke var her lengre? Nei, hva med barna. De trenger meg. Gjør de ikke?

Du går tilbake til sengen. Det er helt annerledes midt på natten når hele verden sover. Da er det vanskelig å være i sengen også, den samme sengen som du ønsker å ligge i hele dagen.

En natt slår du på PCen og taster inn ordet «depresjon». Du leser noen artikler og kjenner deg igjen. «Er jeg deprimert? Kan det stemme?». Du blir trist, du ønsker ikke å være en deprimert person. Det er så deprimerende med deprimerte folk.

Tanken blir ved deg i noen dager. Hva gjør man for å unngå å være deprimert? Du vet vel egentlig svaret, det er det samme som du pleier å si til deg selv de morgenene det er tungt. Du tar deg sammen.

Det går litt bedre i et par uker, du klarer å skyve de tunge tankene vekk i større grad. Ignorerer den sorte klumpen og suget i magen. Plutselig en dag kommer det tilbake. Det føles verre en noen gang. Det er akkurat som den har vokst mens du har forsøkt å ignorere den.

De siste ukene har du vært på nettet og søkt. Det begynner å demre for deg at deprisjonen din ikke går vekk av seg selv. Du vurderer å ringe bestevenninnen din og fortelle henne det, men er redd for at hun ikke vil forstå.

Hva med å gå i terapi?

Nei. Jeg vil ikke gå i terapi. Å fortelle om dette til en helt fremmed person virker så skremmende. Hva om han ikke forstår hvordan jeg har det? Hva om han bare sier at det kommer til å gå over?

Kanskje jeg bør prøve terapi?

Du starter å søke etter terapeuter, og finner en side som virker tillitsfull. Det er flere terapeuter i et kollektiv, de blogger om ulike tema og du leser noen av artiklene. Du velger ut en av de og sender en tekstmelding. Spør om han har ledig tid. Det går et par timer. Han svarer ikke. Kanskje han er opptatt med andre og ikke har rom for en forvirret kvinne med små hverdagsproblemer? Når han svarer er du usikker. Han tilbyr en time om et par dager, skal du svare ja?

Rommet ligger i 3. etasje ved et treningssenter. Han ber deg sette deg ned i en grønn stol. Selv sitter han i en hvit stol. «Vil du ha litt te eller kaffe?, spør han. Du takker nei, men vil gjerne ha litt vann. På et bord står det en karaffel og han heller opp i et glass.

Han ser på deg og spør: «Hvordan har du det?»

Du har tatt det store skrittet, du har startet i terapi. Du har bestemt deg for å fortelle han akkurat hvordan du har det, og det virker ikke som han har problemer med å forstå eller ta i mot alt du kommer med. Det virker som han blir berørt av hva du sier, og han stiller deg endel spørsmål underveis. Spørsmål som virker banale, andre som virkelig får deg til å tenke og kjenne etter hvordan det er. Du kommer i kontakt med dine egne følelser og tanker, kjenner på den vonde klumpen og forteller om de vonde stemmene i hodet. De som forteller at du ikke har noen verdi, at verden hadde vært et bedre sted uten deg. Han forstår.

Etter den første timen er du utslitt, det virket som du var der inne en halv dag. Det var både godt og vondt å fortelle disse små og store hemmelighetene. Dere har avtalt å treffes en gang i uken i en periode fremover, du gruer og gleder deg til å jobbe videre med det tunge. En liten bør har blitt løftet av skuldrene dine, og du tror at med tiden kommer du til å få det bedre.