Dette er ikke en psykisk lidelse, men et fenomen som svært mange kvinner identifiserer seg med. Ønsket om å være nær et ideal og ikke få følelsen av å oppnå dette – skaper et avvik mellom hvordan vi ønsker å være og hvordan vi oppfatter oss selv. Det vil ikke si at menn ikke lider av det samme, det ville være en generalisering å si at kjønn er det som bestemmer om du kan ha flink pike syndrom eller ikke.
Guro Øiestad (Selvfølelsen hos barn og unge, 2011) beskriver selvfølelse slik: «Selvfølelse dreier seg om å få tak i sine egne følelser, å kjenne sine egne reaksjoner og i tillegg handle ut fra dem, til beste for seg selv eller andre. Og dette gjelder ikke bare når det er noe man reagerer negativt på, men generelt i livet. God selvfølelse gjør det mulig å både kjenne og uttrykke et bredt spekter av følelser… …God selvfølelse er å kjenne seg verdig sammen med andre, slik at vi tør å ta plass. Med gode følelser og vonde følelser.»
Hun beskriver at selvfølelsen handler om:
- Følelsen av deg selv på innsiden
- Det du gjør og sier utad
Vår selvfølelse er forankret i vår biografi. Med biografi mener jeg «historien om deg», som starter med de ulike utviklingsstadiene vi går igjennom fra vi blir født og til hjernen vår er ferdig utviklet. Forskning viser at hjernen utvikler seg helt til vi er i midten av 20-årene og dette påvirker hvordan vi ser på oss selv og adferden vår. I tillegg er alt det vi opplever og erfarer i løpet av livet en del av biografien vår. Som foreldre bidrar vi til barnets selvfølelse i svært stor grad igjennom oppveksten. Vi blir preget av vår egen oppvekst og lager noen regler for hvordan vi ønsker å oppdra egne barn, samtidig som vår kulturelle, genetiske og sosiale arv påvirker hvordan vi oppfører oss foran barna. Allerede her i oppveksten starter litt av flink pike syndromet.
Som foreldre ønsker vi (som regel) det beste for våre barn, og legger føringer på hvordan de skal tenke om seg selv og andre, samt hvordan de skal oppføre seg i ulike omgivelser. Vi bygger opp et fenomen som vi i gestaltteorien kaller for introjekter.
Introjekt
Flink pike syndrom
Et introjekt kan beskrives som noe klienten føler er en sannhet om hvordan hun skal, bør og må tenke eller oppføre seg i gitte situasjoner. I mange tilfeller er det snakk om helt vanlig oppdragelse, som for eksempel at man skal hilse på folk en møter i et selskap. Høflig og helt normalt. Introjektet i denne settingen handler om å stille seg opp rett mot den hun skal hilse på, rekke frem hånden, se personen rett i øynene og bevege hånden rett opp og ned i et fast håndtrykk, si sitt eget navn og høre etter hva den hun hilser på sier og si: «Så hyggelig å møte deg!»
Klienten gjør denne handlingen helt automatisk uten å tenke på hvorfor hun gjør dette. Er dette en person som er født på 50-tallet har introjektet sannsynligvis utviklet seg siden hun var liten jente. Hun ble opprinnelig oppdratt til å stille seg opp på samme måte, men ikke se personen rett i øynene og heller ikke si at det var hyggelig å treffe personen, i tillegg neiet hun samtidig som hun håndhilste. Håndbevegelsen var også mindre viktig, det var mest viktig å neie.
Et ganske trivielt eksempel, men noe har skjedd mens denne jenta har vokst opp og blitt en moden kvinne. Hun har bearbeidet det innlærte mønsteret og tenkt over dette med å hilse på folk hun ikke kjenner. Hun har bestemt seg at det er viktig å se folk i øynene, sannsynligvis lærte hun dette når hun ble myndig, senere har hun kommet frem til at «folk neier ikke lengre» og rett og slett sluttet med dette. Hun har også observert at andre sier at det er hyggelig å møte henne og synes det er en koselig ting å si, derfor startet hun også å si det samme.
Flink pike syndrom og introjekter
Flink pike syndromet handler først og fremst om vår selvfølelse og hvordan vi blir styrt av disse introjektene.
La oss si at klienten min er en kvinne som kommer i terapi, hun føler seg stresset i hverdagen og opplever at hun ikke helt klarer å henge med på alle kravene som stilles til henne på jobb og hjemme hos familien. Vi jobber litt med dette over flere timer, og jeg legger merke til at hun ofte sier at hun «må gjøre» ulike ting som stresser henne. Etterhvert blir det så mange slike «må, bør og skal» at jeg tenker at her handler det om introjekter. Jeg tar tak i en ting som omhandler at hun føler et press på å alltid ha det rent og pent hjemme. Hun blir svært stresset av dette og føler at hele familien legger det ansvaret over på henne.
T: «Hva mener du med at hele familien legger ansvaret over på deg angående å ha det rent og pent?»
K: «Sa jeg det? Nei, jeg vet ikke om de legger ansvaret på meg, men det føles slik. Det er bare jeg som går rundt og rydder etter alle hele tiden, jeg sier til barna at de skal rydde opp etter seg og ha det ryddig på rommet sitt – men det er akkurat som de ikke hører etter hva jeg sier. Så det ender opp med at jeg gjør det for dem.
T: «Du har sagt noen ganger i dag at familien legger ansvaret over på deg, men nå høres det ut som du legger dette ansvaret på deg selv…»
(Jeg har en hypotese om at dette handler om et introjekt, det er grunnen til at jeg velger å være såpass direkte med klienten.) Klienten blir stille i noen sekunder.
K: «Ja… Kanskje jeg legger dette ansvaret over på meg selv. (Pause). Men det har alltid vært slik, jeg har alltid vært opptatt av å holde orden, moren min var veldig streng på akkurat dette og jeg husker at faren min ble irritert når han kom hjem fra arbeidet og huset ikke var presentabelt.»
T: «Du beskriver også at du blir irritert når huset deres ikke er presentabelt.»
K: «Ja, jeg blir jo det…»
T: «Har du snakket med mannen din om dette?»
K: «Ja, vi er enige om at det skal være ryddig hjemme, han hjelper til av og til – men det er for det meste jeg som rydder…»
I dette tilfellet snakker vi videre om hennes forventninger til å ha det ryddig, mannen hennes kommer som regel hjem fra jobben etter henne og hun rydder og ordner som en gal mens barna er opptatt med lekser eller har dratt på trening. Klienten blir oppmerksom på at hun i prinsippet oppfører seg som faren sin i form at hun blir irritert når huset ikke er ryddig, samtidig som hun oppfører seg som moren sin og ordner og styrer for å få det shinet til mannen kommer hjem. Klienten blir oppmerksom på at disse forventningene er såpass innlært at hun opplever et fiktivt press fra mannen sin om å ha det ordentlig til enhver tid. Vi snakker endel om hvordan hun kan bearbeide dette videre, hun er veldig klar på at hun vil fortsette å ha krav til at det skal være skikkelig hjemme, men å involvere barna i litt større grad og samtidig legge en del av ansvaret over på sin mann. Over tid viser dette å ha en effekt, men både mannen, barna og henne glir til tider tilbake til de innarbeidete rollene og mønstrene.
Dette er et eksempel på et introjekt som påvirket klienten. Alle mennesker har introjekter, jeg har de selv også, og kan identifisere meg med mange av de problemstillingene som blir tatt opp i terapien. For mange kan disse tingene virke trivielle, men introjektene kan være svært komplekse og krever mye arbeid for å både identifisere og bearbeide.
«Samfunnet» består av en rekke uskrevne lover og regler, er du troende har alle religioner krav til hvordan du skal leve. Er du muslim er det ikke en utfordring å spise halal, det er bare litt mer omstendig å handle visse matvarer siden de fleste matvarebutikker ikke fører halal kjøtt. Er du oppvokst i en kristen familie og merker at du forelsker deg i det samme kjønn, kan det bli mer problematisk. Omgivelsene dine forventer at du kanskje skal finne en partner innen det samme trossamfunnet og de forventningene du føler blir lagt på deg fra kirken stemmer ikke med følelsen du har når du tiltrekkes av en jente i stedet for gutter.
«Å introjisere noe betyr egentlig å kaste inn, og introjeksjon vil si at vi svelger noe helt, for eksempel ideer, holdninger, tro, oppførsel, verdier, normer, lover, regler… …Vi svelger unna budskap andre har gitt oss, uten å smake på dem, tygge på dem, stille spørsmål, kjenne om vi vil ha dem. Bruken av «du» og «man» kan avsløre introjekter. Det samme gjelder alle bør-ene og må-ene.
Introjekter er viktig for læring av normer og regler og også for andre former for læring. Men i mange tilfeller svelger vi ukritisk, uten å kjenne til det vi blir fortalt, passer for oss. Introjektene kan også inneholde mange fordommer.
Motpolen til introjeksjon kan være å tygge, å bryte ned (ødelegge). Da kan vi sile, sortere, svelge det vil vi ha, og forkaste det vi ikke trenger, ikke vil ha. I stedenfor må og bør vil vi kunne bruke uttrykk som «Jeg mener at, ønsker, vil, vil ikke, kan kan ikke.»»
(Jørstad, Den flyvende hollender, 2008)
Å jobbe med introjekter
Første utfordring er å identifisere at det er snakk om introjektet i feltet mellom klienten og terapeuten. Feltteorien skal jeg ikke forklare i detalj nå, men det er snakk om hva som skjer i relasjonen mellom klienten og meg i terapirommet. Som Jørstad beskriver, starter det ofte med at jeg legger merke til at klienten snakker mye om «du» og «man». Hvis klienten sier «du må jo være forsiktig når du går på første date», kan jeg svare med: «Mener du at jeg må være forsiktig når jeg skal på date?». Klienten vil ofte le og si at hun mener at «man» skal være forsiktig på første date. I utgangspunktet tolker jeg det som at klienten har noen regler rundt dating, og dette vekker en nyskjerrighet hos meg. Et eksperiment kan være å få klienten til å omtale dette ved å bruke «jeg» i stedet.
Som terapeut er jeg opptatt av at klientene skal omtale seg selv som jeg, og dermed ta eierskap til sine egne tanker og følelser. Denne tanken om at vi har et introjekt hos klienten kan rett og slett være lite besvissthet rundt å bruke «jeg» i stedet for «du» og «man».
La oss si at dette med dating har vært oppe i terapien flere ganger, og at jeg vet at klienten i stor grad er god til å eie sine egne tanker og følelser. Jeg blir nyskjerrig og ønsker å utforske ytterligere. Vi jobber med dette og jeg stiller en god del spørsmål, får klienten til å fokusere på hvorfor hun sier disse tingene som hun gjør. Sammen får vi en større oppmerksomhet rundt hva som skjer med henne når hun omtaler disse reglene på denne måten. Det kan være en rekke ulike grunner til dette, en bekymret mor som har formant henne om at hun ikke kan stole på gutter, redsel for å bli utnyttet og mye mer. Dette er kanskje den mest vanlige formen som jeg jobber med introjekter.
En annen teknikk, la oss kalle den «Frøken Detektiv» er at jeg må gå inn i rollen som Nancy Drew. Det første eksempelet der jeg spør om jeg skal være forsiktig på en første date, er på en måte starten på dette. For klienten kan komme til å si følgende: «Du vet, jeg har sånt flink pike syndrom…»
Da spiller jeg dum og sier: «Hmm, det er ingen diagnose jeg kjenner til, hva er det?»
Klienten vil muligens ikke tro meg når jeg sier at jeg ikke kjenner til dette, men det hun ikke vet – er at jeg som terapeut har gått inn i rollen som Nancy Drew, og dermed på en svært enkel måte finne ut hva dette fenomenet «flink pike syndrom» betyr for henne. Min rolle som frøken Detektiv blir da å stille spørsmål som jeg tror jeg kanskje har svaret på, for igjennom dette blir klienten nødt til å tenke seg om hvorfor hun mener at hun har denne fiktive diagnosen. Nancy Drew går forsiktig frem, trekker seg forsiktig tilbake hvis det blir for ubehagelig eller spennende og hjelper klienten med å dissekrere sin egen påstand og ta et større eierskap til sin selvdiagnose. Det er en hårfin forskjell på den første «tygge/smake» teknikken som brukes, og den litt mer «dumme» tilnærmingsmetoden. Det kan være såpass synlig at jeg til og med tror at klienten vet at jeg «vet».
Andre eksempler på slike påstander kan være «jeg er et løvetannbarn» og «vi er curlingforeldre».
Som gestaltterapeut er jeg også opptatt av polarisering. Et eksempel på å polarisere et introjekt er å stille klienten noen enkle spørsmål rundt å «gjøre det motsatte» av hva hun gjør i dag.
Polarisering og introjekter
La oss gå tilbake til klienten som rydder før mannen kommer hjem.
Vi gjør et eksperiment der jeg stiller henne dette spørsmålet: «Hva skjer hvis du lar vær å rydde?». Jeg vet vel egentlig svaret allerede når jeg spør, det blir vel mer og mer rotete?
Klienten tar seg til hodet og sier: «Jeg vet at jeg kan la vær å gjøre det, men det blir så rotete at jeg ikke klarer .la vær!»
Å jobbe mer polarisering kan skje på en rekke ulike måter, vi kan gå inn i en drømmereise ser hun lukker øynene og ser for seg hvordan huset ser ut etter at hun har kapitulert i en uke. Vi kan kanskje se for oss hvordan det er om tre uker, eller tre måneder – og klienten vil i stor sannsynlighet kjenne på angsten hun får av at ingenting blir gjort i huset og at skitten brer seg utover bad, kjøkken og alle gulvflater, mannen og barna går i skitne klær, drikker og spiser av skitne kopper og kar. Til slutt innser kanskje klienten at mannen hennes ikke ville tillatt at dette skulle skje og at både han og barna ville tatt et større ansvar i svinestien. Alt som skjer i dette eksperimentet er fiktivt, klienten vil kunne kjenne på sine følelser og tanker, visualisere hvor ille det kunne bli og vi kunne ha dratt dette til det ekstreme selv om hun vet at hverken hun eller de rundt henne ville tillatt å la det skli helt ut på denne måten.
Vi kunne også gjort et stolarbeide (et veldig typisk eksperiment for gestaltterapeuter). Jeg hadde satt opp to stoler, klienten hadde sett for seg at mannen hennes satt i den andre stolen (som er tom) og starter å snakke med ham. Hun forteller om frustrasjonen rundt det å føle et press til å rydde hele tiden, snakker om viktigheten av å ha det ryddig og introjektene hennes rundt flink pike syndromet som råder.
Etter en stund ber jeg henne om å bytte stol og kjenne etter hvordan hun tror at mannen hennes hadde følt og tenkt hvis hun hadde fortalt ham det hun sa til den tomme stolen. Kanskje hun ville lukket øynene og kjent på dette en stund. I slike tilfeller blir klientene ofte oppmerksom på sin egen urimelighet, mangel på tydeliggjøring eller annet. Slike arbeid kan ofte kjennes vanskelig å gjennomføre, men brukes ofte på klienter der introjektene projiseres over på deres omgivelser. Hun kan bli oppmerksom på at mannen hennes aldri får mulighet til å hjelpe henne med å holde orden, for hun kommer han alltid i forkjøpet. Kanskje han ikke har noe grunnlag til å vite at hun sliter med akkurat dette, for hun er så flink til å si at «alt er bra!» hvis han spør henne om hun er sliten?
Oppsummering
Flink pike syndrom finnes ikke, med det mener jeg at det er bare et uttrykk for at (spesielt) kvinner føler at deres selvfølelse ikke har samsvar mellom introjektene som lager reglene for hvordan hun bør, skal og må være – og hvordan hennes eierskap til disse er.
Med andre ord, det er helt greit å ha regler for seg selv, bare du vet hvilken hensikt og hvordan du har kommet frem til disse ulike reglene. For å kunne gjøre det, må klienten ha oppmerksomhet på hvordan hun tenker, hvilke følelser hun har og hvordan hun samhandler med sine omgivelser.
Disse introjektene har gjerne en sammenheng med opplevelse av stress og angst i tillegg. Jeg vil påstå at hvis klienten omtaler seg selv som hun har flink pike syndrom, da har hun angst. Hun sliter nok i stor grad med å ha et realistisk forventningsnivå til seg selv, og i svært mange tilfeller kommer disse kravene i størst grad fra henne selv, ikke omgivelsene.
Selv har jeg opplevd denne følelsen mange ganger, jeg kjenner meg igjen i det å ønske å være flink – jeg kan også kjenne det igjen i terapirommet. For å gå tilbake til feltteorien og min kunnskap rundt dette, er at hvis jeg som terapeut kjenner på en følelse av at jeg må være «flink» – da sitter jeg gjerne med en klient som også ønsker å være flink.
Den flinke klienten og terapeuten er også et slikt «begrep» som oppleves som en sannhet, der ofte introjekter skjer i feltet mellom klienten og terapeut. Hvis jeg som terapeut blir oppmerksom på dette, kan vi jobbe med det og finne ut hvordan fenomenet oppstår.
Introjekter er noe vi alle har, og det er helt naturlig at disse ikke alltid er integrert som en del av oss gjennom refleksjon og oppmerksomhet rundt hvorfor vi har de og hvordan de påvirker oss. Det dukker stadig opp nye i tillegg, så er målsetningen å bli kvitt introjektene kan dette være en umulig målsetning å ha. Jeg vil påstå at introjekt er like viktig i livene som både stress og angst, vi må bare lære oss å leve med det.
Les tidligere artikler om introjekt eller tilhørende tema her:
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2013/03/kontaktformer.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2012/08/topdog-underdog_21.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2011/07/introjekter-i-lringssammenheng.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2011/06/hvem-er-jeg.html
Siste kommentarer