I gestaltteorien beskriver vi at det er en konfluens som oppstår når to personer ikke føler at det finnes noen grenser i mellom dem (Perls et al, 1951). Jeg har googlet litt og finner ikke noe god forklaring på hva confluence eller konfluens er, men det brukes til å beskrive der to vannmasser treffes. Egentlig er jo dette en god beskrivelse på hvordan det er å være grenseløs.
En grenseløs tilstand som du kanskje har hørt om er «borderline», i denne artikkelen vil jeg først ta utgangspunkt i denne diagnosen, for vi er alle grenseløse på en eller annen måte – som oftest er konfluens en tilstand som er svært behagelig å befinne seg i. Denne diagnosen har forandret seg mye de siste 30-40 årene, og jeg forenkler dette i stor grad, siden dette innlegget egentlig handler om oss normalnevrotikere.
ICD-10 (diagnosesystem for psykiske lidelser) deler ustabile personlighetsforstyrrelser inn i impulsiv type og borderline-type.
Den impulsive typen må ha tre av følgende kriterier, og ett av dem må være punkt nummer 2:
- Markert tendens til å handle uventet uten å ta konsekvensene i betraktning
- Markert tendens til kranglevorenhet og konflikter med andre når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert
- Tilbøyelighet til sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til kontroll
- Vansker med å holde fast på en handlingssekvens så sant ikke umiddelbar belønning foreligger
- Ustabilt og lunefullt følelsesliv
Med andre ord, de fleste av oss kan jo anses som å være impulsiv til tider, diagnosen gjelder vel først og fremst når det blir en fiksering – ikke unntaket til regelen.
Borderline-typen kjennetegnes av trekk fra den impulsive typen, samt minst to av følgende kriterier:
- Forstyrrelse i selvbilde, mål og indre verdier
- Intense og ustabile forhold
- Store anstrengelser for å ikke bli forlatt
- Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv atferd
- Kronisk følelse av tomhet
(Kilde: Psykiatri av Einar Kringlen, 10 utgave. 2011)
Det holder ikke å være litt kranglete og vanskelig for at vi skal sette merkelappen «Borderline» i panna på deg, men det er jo en start…
Å være konfluent er at vi har uklare grenser mellom oss og omgivelsene, eller uklare grenser inne i oss, mellom deler av oss selv. Når vi er konfluente er vi opptatte av omgivelsene på en slik måte at vi f.eks mener at andre mener, tenker, føler og er som oss.
(Kilde: Den Flyvende Hollender, 2008).
Med andre ord, å føle en tilhørighet til et annet menneske eller en gruppering er å være konfluent. Vi føler at de andre er enige med oss, har de samme verdiene og så videre. Dette kan virke som en idyllisk tilstand, men vi er også konfluente når alle har det samme konfliktsnivået, er like kranglete som oss, er enige om at det helt greit å slå til en person som ikke mener det samme som deg etc. Kanskje ikke like idyllisk, men konfluent og grenseløst.
Grenseløshet, eller konfluens som det heter på fagspråket vårt, har et motstykke – en polarisering. Dette kalles motstand.
Motstand kan ta mange ulike former, klienten kanskje ikke ønsker å snakke om et emne eller uenighet med sine relasjoner – som terapeut opplever jeg ofte en kroppslig fornemmelse av motstand i form av trykk/press i mellomgulvet. I noen tilfeller kan motstanden være såpass ubehagelig at jeg føler en brekningsfornemmelse og blir svimmel. Polster & Polster (1973) beskriver dette som en intrapersonlig motstand til dekke et behov, ulikt personens naturlige handlingsmønster. Jeg ønsker å gradere dette ned og si at det er grensen der du ikke lengre er enig med hva omgivelsene dine sier, gjør eller er. Er du redd for edderkopper, faller det deg ikke plutselig naturlig å prøve å kjæle med en – kroppen din stritter av motstand til denne handlingen, du har kanskje såpass med motstand til edderkopper at du får en impuls til å flykte?
Etter min erfaring som terapeut og klient, kjenner jeg ofte ikke at jeg er konfluent med en annen person – det er ofte når motstanden kommer at jeg blir klar over at vi har vært grenseløse sammen.
For å ta et eksempel utenfor terapirommet, jeg er på fest og starter å snakke med en person jeg ikke kjenner – selv føler jeg at vi får en god relasjon fra starten av, denne personen virker interresert i det jeg snakker om, gir tilbakemeldinger og det virker som jeg har funnet en «brother from another mother», kanskje dette er en person jeg kan bli kompis med, nei – kanskje dette er min nye aller beste kompis? Så – plutselig sier denne personen at skikjøring og vinter er helt dust og alle som bruker masse penger på skiutstyr er totale idioter. Smokk, der kom motstanden. Jeg kjenner meg fornærmet, personen kaller jo meg praktisk talt for en idiot – for en nisse! Nei, dette var ikke greit. Hvis jeg er borderline – klabber jeg kanskje til han og ødelegger festen for alt og alle, men som den fantastiske personen jeg er med all den selvinnsikten en ferdigutdannet gestaltterapeut har – sier jeg at jeg må på toalettet en tur…
I dette eksempelet går jeg fra å være konfluent med personen, alt stemmer og vi er bestekompiser – til at han gir meg en type motstand fordi han i prinsippet sier at vinter og skikjøring ikke interreserer han – det kan godt være at det ble sagt på en spøkefull måte, men jeg var så grenseløs i situasjonen at jeg så for meg at personen hadde like stor ski-interesse som meg, siden vi var enige om alt annet vi snakket om (i 5 minutter). Det er mulig mitt egentlige behov var å utvide vennekretsen min, men utfallet ble tydeligvis litt annerledes. Når jeg kjente på denne motstanden, at personen jeg snakket med ikke var enig med meg om dette temaet, utforsket jeg ikke denne motstanden, noe som kan være en alternativ måte å takle det på. Jeg kunne spurt om han virkelig mislikte vinteren så mye, og kanskje vi kunne fått en videre samtale rundt dette – kanskje det var en spøk? I stedet gikk jeg fra å være grenseløs til isolasjon. Plutselig var han verdens teiteste person, spesielt fordi han ikke var enig med meg.
Konfluens er en kontaktform (se tidligere blogginnlegg, lenke er nederst), og det er svært vanlig å oppleve konfluens og grenseløshet overalt. Personlig kan jeg få «krupp» av for mye konfluens, jeg ser det som unaturlig at folk er helt enige med hverandre hele tiden – før jeg gikk utdanningen til å bli terapeut tenkte jeg at det ikke var noen grunn til at jeg ofte hadde diskusjoner rundt ting jeg ikke er enige i – dette har mange årsaker, men en av de er at jeg er vant til å møte motstand på mange arenaer i livet, og at det ikke er farlig å utfordre noen «sannheter».
Hvis du lider av litt grenseløshet får du bare oppdatere Out of Office med følgende (klikk på bildet for å se det klarere):
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2010/09/konfluens.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2012/10/konfluens-del-2.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2013/03/kontaktformer.html
Siste kommentarer