Gruppeprosess

Gruppeprosess er ikke et fenomen som kun relaterer seg til gruppeterapi, det er en rekke ulike settinger der disse prosessene er gjeldende.

Tuckman (1965) delte sin gruppeprosess i 5 trinn:

• Forming – å forme gruppen
• Storming – utforsking av roller, hvem er hvem i gruppen?
• Norming – normalisering av gruppen
• Performing – den produktive delen av gruppeprosessen
• Adjourning – gruppen oppløses (dette trinnet ble lagt til i 1975)

Denne prosessen kan du lese om i et av mine tidligere blogginnlegg fra studietiden, link er lagt ved nederst i denne artikkelen.

Gaie Houston (Gestalt Review, 2006) beskriver noen av røttene til arbeid med grupper i gestaltteorien. Gestalt har ingen egen teori rundt gruppeprosess, men låner begrepene fra annen forskning på området. En rekke gestaltterapeuter jobber også med organisasjonsutvikling, som er en gruppe med egne grupperinger. Paul Goodman, en av grunnleggerne av gestaltterapien instisterte blant annet på at vår eksistens er mer sosial enn individualistisk. Moreno (1974) skrev at gruppeterapi utviklet seg i distriktet rundt Wien i tiden mellom 1908-1925 og at dette dannet grunnlaget for mye som skjedde innen terapi. Jeg har lest et sted at arbeid med traumatiserte soldater etter første verdenskrig var en av grunnene til at gruppeterapi steg frem som arbeidsform. Funnene var at det rett og slett hjelper mennesker å snakke om det som er vanskelig sammen.

Det var Kurt Lewin som startet arbeidet med grupper på MIT (Massachusets Institute of Technology) i 1930-årene som jeg skal skrive mer om her.

Han delte sin gruppeprosess inn i tre steg:

• Parallellfasen
• Inkluderingsfasen
• Gjensidighetsfasen

For å relatere dette mer direkte til gruppeterapi, så bruker jeg følgende eksempel: Vi har en gruppe med 6 deltagere og 1 gestaltterapeut som leder gruppen.

Parallellfasen

På illustrasjonen har jeg satt lederen i midten, det er mer av symbolske grunner, siden gruppeterapi for gestalt som oftest skjer ved at deltagerne sitter i en sirkel. Som dere kan se ut av tegningen så skjer det meste av kommunikasjon mellom hver enkelt deltager og lederen.

Hvis du har vært med på gruppeterapi tidligere, så kan du kanskje kjenne igjen endel av de prosessene som jeg nå kommer til å beskrive. Det vil ikke si at dette skjer i hver eneste gruppe, det er mer en generalisering fra min side.

Før første gruppeterapimøte vil hver enkelt deltager ha sine personlige forventninger til hvordan gruppen vil være, de vil kanskje ha satt seg noen personlige grenser for hva de ønsker å fortelle om eller ikke og de vil ha en forventning til temaet som gruppen belyser og til lederen av gruppen.

Det første møtet vil derfor ofte starte med at lederen tar opp litt praktisk informasjon, dette kan være når gruppa skal ha pauser, hvilke regler det gjelder for bruk av mobil, hvor toaletter er og lignende. Deretter vil det ofte være en slags «innmelding» i gruppa. Innmelding er et begrep som alle gestaltterapeuter har et forhold til, for de som har gått på Norsk Gestaltinstitutt har alle sammen vært med på dette hver eneste gang de går i undervisning. Terapeuten vil sannsynligvis ikke kalle det en innmelding, for det er et begrep de fleste ikke har et forhold til, han vil heller spørre om vi kan ta en runde i gruppen og snakke litt om våre forventninger. Deretter går denne runden av seg selv, noen velger å dele sine tanker og følelser, og gruppa begynner å bli litt mer kjent med hverandre.

I starten vil det sannsynligvis være en hel del projeksjoner, med dette mener jeg at de ulike gruppedeltagerne vil tenke og tolke hvem de andre i gruppen er ut fra deres kroppspråk, engasjementet i gruppen, dialekt, ordvalg og formuleringer, bekledning, alder, kjønn og mye mer. Mannen med barbert hode, Harley Davidson t-skjorte og tatoveringer blir satt i bås, det samme vil den nette damen i 50-årene som kler seg konservativt og som sikkert stemmer et av de blå partiene. Det vil også være en rekke introjekt, nemlig disse «reglene» som hver enkelt deltager har satt seg på forhånd. Noen av deltagerne vil dele mye av hvordan de tenker og føler det, mens andre vil holde mer tilbake.

Lederen blir sittende som moderator i stor grad, og det vil være svært mange av deltagerne som ikke henvender seg direkte til hverandre, men derimot ønsker å snakke igjennom lederen. Denne parallellfasen kan sammenlignes med utviklingsstadiene som vi mennesker går igjennom. Når barn er omtrent 2 år, så leker de ikke med hverandre, men de leker ved siden av hverandre. Du kan se dette fenomenet på en småbarnsavdeling i barnehagen (barna der er mellom 1-3 år gamle), og de står ved siden av hverandre og leker med det samme. Dette mønsteret kjenner vi igjen i voksne også, det er akkurat som språket og handlingsmønsteret vårt blir begrenset og vi går tilbake i barndommen. Vi blir sjenerte og snakker ikke direkte sammen, men «leker» ved siden av hverandre.

Inkluderingsfasen

I inkluderingsfasen starter det å skje noe.

Som regel er dette de første grupperingene som starter å forme seg. På illustrasjonen har jeg tegnet opp disse ved siden av hverandre, og det er tilfeldig. Det kan like godt være deltagere som sitter tvers over hverandre i sirkelen (lederen er fremdeles satt i midten her). Men dialogen i gruppen skjer nå ikke kun mellom leder og deltagerne, men de starter gjerne å snakke litt mer med hverandre.

Hvis dette eksempelet skjer den første gangen gruppen møtes, kan det være at disse grupperingene ikke skjer før etter første pause. Da vil deltagerne ofte trekkes mot noen de synes virker interessante, eller som de selv mener de kan identifisere seg med. Det kan være at man er av samme kjønn, i samme aldersgruppe – eller helt tilfeldig at man ble sittende ved siden av hverandre.

Det er her det sosiale dyret i oss mennesker starter å vise seg, de sosiale behovene starter å vise seg hos de enkelte.

Som du kan se ut fra illustrasjonen, så er det to deltagere som ikke har blitt en del av en mindre gruppering, det kan være to som har hatt individuelle behov og kanskje snakket med terapeuten i pausen, hatt noen spørsmål de ønsker å drøfte eller ikke har et behov for å gruppere seg ytterligere på det stadiet.

Noen av deltagerne vil ikke ha et ønske om å bli en del av grupperingene, det skal jeg beskrive under.

I denne fasen av terapigruppens prosess vil vi starte å inkludere hverandre. Det vil si at flere starter å dele sine erfaringer, hvordan de har det nå med de andre og vi blir mer konfluent. Å være konfluent betyr å flyte sammen, nemlig at grensene mellom du -> jeg blir utydeligere. «Du og jeg» går over til «vi», og en mindre gruppe kan bli til «oss». Vi starter å ta tilbake våre projeksjoner («Åh, jeg som trodde du var en sånn kriminell biker type…hehe?!») og vi starter på en fellesskapsfølelse i gruppen.

Isolasjon

Har du noen gang vært med i en gruppe der «de andre» snakker om at en deltager har meldt seg ut av gruppa?

Dette er en svært vanlig del av gruppeprosessen, og det er ikke nødvendigvis slik at gruppedeltageren er den som melder seg ut, det kan også være at hun ikke får muligheten til å melde seg inn.

Fenomenet kalles isolering, og er det motsatte av konfluens. Dessverre så skjer denne type isolering ofte i gruppesammenheng, og ofte er det slik at terapeuten kan moderer deltageren som er isolert inn i gruppen, men som regel må det en innsats til i fra både gruppen og deltagerens side.

Jeg skal ta et eksempel fra Brigitte Martels bok «SEX – gleder og skuffelser», der de i gruppeterapi hadde en deltager som sa en rekke sterkt upassende meninger i gruppen. Martel ble først usikker om dette var noe hun kunne bearbeide i gruppen, men hun la merke til at de andre deltagerne skøv denne personen vekk fra seg og hun tolket det som de hadde et stort ubehag med denne spesifikke deltageren. Løsningen her var at hun tok dette opp med deltageren og informerte at det dessverre ikke var mulig å bli med videre i gruppen, men at et alternativ kunne være å komme i individualterapi og heller jobbe med disse tingene deltageren var opptatt av der.

I dette eksempelet var det deltagerens fremtoning, holdninger og meninger som var et problem, som oftest er ikke isolasjonen et problem for de andre deltagerne, før noen legger merke til det manglende engasjementet. En utfordring kan være at det ofte er vanskelig å skille på om en person isolerer seg, eller om hun bare holder igjen på grunn av ulike grunner. Noen deltar mer i gruppens prosesser enn andre, mens den som er stille er kanskje mest komfortabel med å være en observatør. Isolasjonen er når deltageren ikke føler seg som en del av gruppen, dette kan være en person med borderline personlighetsforstyrrelse, eller det kan være et adferdsmønster hun er vant til.

Mange grupper, spesielt innen misbruk (rus, vold, sexuelt misbruk etc.) består av deltagere som har opplevd traumatiske opplevelser, og trygghet i gruppen kan være så viktig at det oppleves som vanskelig å dele det som har skjedd. I denne typen grupper kan det være flere som isolerer seg, men de gjør det for å beskytte seg selv.

Gjensidighetsfasen

I gjensidighetsfasen har utfordringene med isolerende deltagere enten løst seg, eller de har sluttet i gruppen.

Lederen er nå på utsiden av det «noe skjer», gruppedeltagerne snakker med hverandre på tvers, selv om ikke alle relasjonene trenger å ha den samme styrken. Lederens ansvar vil være å moderere og bistå når prosessene stanser opp, ved å stille enkle spørsmål, kanskje sette igang noen eksperimenter og lignende.

Det er vel i denne fasen der Tuckmans fase med «Performing» kommer inn. Gruppen kan ha produsert en god del tidligere, men på dette stadiet er deltagerne trygge både på sin egen og andres roller, de reglene som gjelder i gruppen har en felles forankring – og de jobber mot et felles mål.

Det vil ikke si at gruppen eksisterer uten konflikter, det er en helt annen sak – men som oftest betyr dette at gruppen i stor grad kan takle konfliktene selv uten involvering av lederen. De ulike deltagerne er klar over hverandres ulikheter og det kan være stor uenighet og motstand i gruppen uten at dette blir et problem.

Hvis eksempelet hadde vært en prosjektarbeid, ville prosjektlederen kunne gått ut av gruppen og inn igjen når det passet – for gruppen ville vært selvgående.

Referanser og andre blogginnlegg

http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.fi/2011/11/gruppeprosess.html

http://en.wikipedia.org/wiki/T-groups

Houston, G. Some Roots of Group Work in Gestalt. Gestalt Review, 10(3): s.194-204, 2006.

Martel, B. Sex – Gleder og Skuffelser, Oslo 2008, Conflux.