Her og nå

Da jeg for 6 år siden startet på Norsk Gestaltinstitutt var begrepet «her og nå» vanskelig for meg å begripe. Lærerne på studiet snakket om at vår terapiform skjer her og nå, og min første tanke var at «skjer ikke alt her og nå»?

Hvis jeg husker riktig, jobbet grunnleggeren av gestalt med en klient og spurte henne mange ganger hver eneste time: «Hva kjenner du nå?».

I de fleste settinger blir det fort irriterende hvis folk spør deg hva du kjenner nå, og følger opp noen minutter etter opp med et spørsmål om det kjennes annerledes. «Hva med nå da?! Kjennes det annerledes nå? Hva kjenner du? Fortell meg nå hva du kjenner? Del følelsene dine med meg!»

I terapirommet gjør jeg dette hele tiden, og på grunn av situasjonen vi er i, så oppfatter ikke klienten dette som like masete som hvis min kone går etter meg i huset og ber meg om å dele hva jeg føler og tenker med syv sekunders intervaller.

Det jeg gjør når jeg ber klienten dele hva som skjer med henne, er å få en beskrivelse av hvordan tankene og følelsene i kroppen hennes er akkurat nå. Vi snakker også om hvordan hun oppfatter meg i denne situasjonen. I gestalt kaller vi dette for awareness. Awareness er et begrep som betyr mer for oss gestaltister enn for mannen i gata. Det er ikke bare å ha oppmerksomhet på seg selv, men etterhvert utvide dette til å være oppmerksom fra et metaperspektiv. Dette blir kanskje litt høytsvevende, det er ikke slik at vi gestaltterapeuter  er en gruppe supermennesker som får med seg alt som skjer. Men i terapirommet sitter jeg og konsentrerer meg om å få med meg mer enn jeg gjør i andre situasjoner.

Ved å stille disse spørsmålene om hvordan klienten kjenner seg, avsjekker jeg hvordan hun har det her og nå.

En klient kom til meg og følte seg veldig stresset, jeg observerte at hun var urolig i kroppsbevegelser, hendene og beinene beveget på seg, blikket flakket fra side til side og hun beveget hodet samtidig. Normale tegn på stress og urolighet, tenkte jeg. Jeg kjente jeg ble litt stresset selv også, og ble usikker om hun var nervøs fordi hun hadde tenkt å ta opp noe vanskelig. Tankene mine startet å svirre og jeg ble nervøs for at det kanskje var jeg som stresset henne opp. Da bestemmer jeg meg for å spørre henne om dette, i stedet for å fantasere om hva som kan være grunnen til at hun er slik, og jeg blir stresset i hennes nærvær.

Jens: «Det virker på meg som du er stresset…»

Klient: «Neeeei… Ikke mer enn vanlig…»

Bevegelsene fortsetter og jeg blir mer oppmerksom på pusten hennes. Det virker som hun kun puster med øvre del av lungene, når jeg kjenner etter tar jeg ikke akkurat magedrag når jeg puster selv.

Jens: «Puster du bare med øvre del av lungene?»

Klientens bevegelser stopper, hun ser meg rett i øynene og snur hodet litt på skakke. Jeg tolker det som hun kjenner etter.

Klienten: «Det har jeg ikke tenkt på før, ja – jeg puster bare med toppen av lungene!»

Jens: «Er det vanlig for deg?»

Klient: «Ja, jeg puster bare sånn jeg!»

Før hun startet i terapi hos meg, hadde hun vært sykmeldt i mange år på grunn av utbrenthet. Vi jobbet med dette «her og nå» begrepet i mange timer. Etterhvert kom det frem at traumatiske opplevelser fra nesten 10 år tidligere, gjorde at hun mer eller mindre konstant gikk rundt med en følelse av å være stresset. Når vi undersøkte dette sammen nærmere, fant vi ut at hun egentlig går rundt hele tiden og er på vakt. I tilfelle noe skal skje.

Et par år etterpå kommer den samme klienten inn i terapirommet, vi har begge hatt sommerferie og hun starter å fortelle om en tur hun har hatt, hvor deilig det var å være ute i naturen og kjenne at stresset slapp taket, at pusten fungerte som den skal. Hun kjente på en ro i kroppen. Jeg spør henne hvordan det kjennes å snakke om det nå, og hun beskriver at hun er rolig og at det er en deilig følelse å kjenne at stresset ikke preger henne like mye. Etter noen kortere pauser ser jeg at kroppsbevegelsene hennes komme til live igjen, jeg kjenner henne såpass godt at jeg er ganske sikker på at stresset har kommet tilbake.

Jens: «Nå ser jeg at det starter å bevege seg i hendene og beina dine igjen…»

Hun venter litt, det virker som hun tenker. Hun pleier det.

Klient: «Jeg kjenner at jeg hele tiden tenker på de tingene vi har snakket om før, og at stresset kommer!»

Selv om hun har fått en helt annen oppmerksomhet rundt de følelsene hun har i kroppen og pusten spesielt – skal det ikke mer til enn noen tanker om de vanskelige emnene for at hun blir stresset. Vi snakker mye rundt dette resten av timen, og blir enige om at den videre behandlingen skal gå fra å fokusere på når hun føler seg stresset og hva som skjer med henne da, til å bli mer oppmerksom med hva som skjer i tankene hennes her og nå i ulike situasjoner.

Du tenker kanskje: «Men hva har dette med her og nå å gjøre?»

Selv om de traumatiske opplevelsene til klienten skjedde for mange år siden, snakker vi hver gang om det her og nå. Hun kan beskrive situasjoner slik de var den gangen de skjedde, og jeg ber henne beskrive hvordan hun opplever det nå. I terapirommet, med meg.

I ett tilfelle var det en situasjon hun ikke hadde lyst til å dele, det ble for tøfft. Hun beskrev at hun ble dratt mellom ønsket å dele dette, og frykten for å gå inn i noe som var veldig ubehagelig. Dette var sent på kvelden, og det var ingen andre på kontoret, så jeg tok en stor boks som sto i et hjørne av kontoret mitt og spurte om klienten kunne legge det vanskelige i esken. Hun tok noe usynlig og la det i boksen, og vi gikk ut på gangen. Jeg gikk noen skritt nedover gangen og satte fra meg boksen. Klienten sto kanskje fem meter unna.

Jens: «Nå har jeg satt boksen med det vanskelige her. Jeg kommer bort til deg og så kan vi utforske dette sammen.»

Hun nikker. Jeg stiller meg ved siden av henne.

Jens: «Hvordan kjennes det å stå og se på boksen med det vanskelige i?»

Klienten: «Her kjennes det ganske greit».

Jens: «Skal vi gå litt nærmere?»

Vi tar to skritt nærmere.

Jens: «Hva skjer med deg nå?»

Klienten: «Dette er skikkelig ubehagelig. Jeg kjenner at jeg puster med toppen av lungene mine igjen, at klumpen i magen vokser og at jeg svetter i håndflatene».

Vi jobber med å gå litt nærmere boksen, hun føler et ønske om å trekke seg unna, og deretter kjenner vi på behaget ved å distansere seg fra det vanskelige. Det blir tydelig hvordan «nærheten» til det vanskelige påvirker klienten. Jeg kjenner ikke de samme symptomene som klienten beskriver, men hennes nervøsitet og ubehag smitter over på meg. Vi er sammen i det vanskelige.

På denne måten kunne vi jobbe med å skape distanse til de traumatiske opplevelsene. Vi ble enige om å la de være igjen i boksen til neste terapitime, så kunne vi kanskje åpne boksen og se nærmere på det vanskelige hvis hun følte at det passet.

Etterhvert bygget vi opp en sterk terapeutisk relasjon, og hun kan fortelle meg detaljer hun ikke ønsker å beskrive til andre. Ved å snakke om det og at jeg utforsker det sammen med henne, blir både hun og jeg oppmerksomme på at noe er annerledes. Vi vet ikke hva som er annerledes, det bare er det. Noen ting er etterhvert enklere å snakke om, og det gir plass til andre detaljer. Over tid bygger vi opp en aksept på at disse traumatiske tingene har skjedd, hun aksepterer at slik er det. Klienten ser på seg selv på en annerledes måte, og jeg blir veldig stolt av at hun igjennom flere år har jobbet så motivert med å bli oppmerksom på hvordan stresset påvirker henne og at hun dermed finner ut nye måter å takle det på.

På samme måte kan vi jobbe med hvordan klienten ønsker å ha det i fremtiden, med utgangspunkt i her og nå. Hun kan beskrive at «om to år til i terapi kommer jeg til å ha det så bra, jeg kommer til å kunne kontrollere tankene mine og fokusere på det som er hensiktsmessig for meg, og det kommer til å bli så bra!» Hvordan føles det å si dette nå, spør jeg. «Det er så deilig, jeg kjenner en ro.»