Vikram har mange baller i luften, og vi avtaler å gjennomføre et intervju i forbindelse med boken hans «Den tomme stolen» som gis ut på Flux forlag. Han har nettopp kommet hjem fra India, og proklamerer at han har tenkt å ta det rolig en periode. Selv har jeg lest boken, med unntak av siste kapittel, og stiller relativt uforberedt. Livet mitt er slik for tiden, det hører til sjeldenhetene at jeg får forberedt meg godt i forkant av ting, og resultatet er at jeg tar det meste på sparket. I det minste har jeg tatt med meg skriveblokka mi, for er det en ting jeg vet om meg selv så er det at jeg husker bedre hvis jeg skriver ned det som sies. Vårt møte er på en kaffebar, og jeg tenker at det må være kult å komme inn et slikt sted og se at noen leser boken han har skrevet. Vi snakker litt om løst og fast, og Vikram forteller at han har fått direkte tilbakemelding fra flere lesere, gjerne i form av tekstmeldinger med bilde av boken som ligger i koselige omgivelser. Folk leser på hytta, hjemme i godstolen med utsikt over havet et sted på vestlandet. Jeg leste boka i bråkete omgivelser på et fly, og det fungerte det også.
Han snakker varmt om samarbeidet med Flux, at de var oppriktig engasjert og kom med konstruktive innspill i skriveprosessen. Arbeidet med å skrive boken har tatt noen år, og Vikram beskriver det som en god prosess. Han hadde erfaring med å skrive fra tidligere, men det prosjektet ble avsluttet før manuset var ferdig. Denne gangen kunne han nyte det å skrive, og jeg ser engasjementet hans når han holder opp boken som ligger på bordet. «Det er helt utrolig at boka finnes, at den eksisterer i verden. Kjemperart å tenke på!»
Det er lov å være stolt over å ha skapt noe, spesielt når sluttproduktet er så bra som denne boken. Innholdet er basert på virkelige klienter, det er anonymisert og skrevet om slik at historiene blir bedre. For meg fungerer det bra, jeg tror resultatet blir mye bedre når det gjøres slik. For bokens målgruppe er alle. Ikke bare oss gestaltterapeuter, nyskjerrige klienter, andre terapeuter og psykologer – men alle. Historiene er varierte og det føles ikke som en fagbok. For meg som er terapeut blir det både underholdene og lærerik lesning.
Vikram Kolmannskog
Vikram Kolmannskog utleverer seg i boken, den handler like mye om terapeuten, usikkerheten og tvilen som jeg kan kjenne igjen fra min egen praksis. Han utleverer seg også om personlige opplevelser, om overgrep. Vi snakker om dette, spesielt i forhold til tabuene rundt det å oppleve slikt som mann. Det er lett å stigmatisere og tro at menn velger å sloss i en overgrepssituasjon, men de kan også oppleve at de fryser. Når noe traumatisk skjer kan kroppen fryse, et annet alternativ er å løpe (flight) eller å slåss (fight). Jeg spør Vikram om han kjenner på at han utleverer seg, han tenker seg godt om og svarer at det var viktig for han å skrive om dette, å skape oppmerksomhet rundt temaet. Han føler seg ikke traumatisert, og sier at det er svært forskjellig hvordan vi mennesker opplever og lever med slike traumer. Dette tenker jeg er en viktig del av hans menneskesyn, at han vet at vi er forskjellige, vi lever og opplever livet forskjellig.
Jeg spør han om det er nye bokprosjekter på gang, han tenker en stund og svarer at han har planer om å ta det rolig en stund, mulig at han vil oversette boken til engelsk. Dette er et arbeid han ønsker å gjøre selv. Det finnes ikke så mange bøker som dette på engelsk heller, og det kan være et behov. Fra mitt ståsted tenker jeg at det hadde vært flott å kunne synliggjøre norsk gestaltterapi på den måten.
Før vi runder av intervjuet spør jeg om han har noen tips til de som ønsker å bli terapeut. Vikram svarer: «Det er mye læring i det å være klient». Å oppleve at en terapeut bruker tid på å forstå og hjelpe deg med dine problemer og utfordringer. En styrke ved å bli gestaltterapeut er nettopp dette, at vi må ha erfaring med å gå i terapi for å komme inn på studiet, samt gjennom studietiden. Han håper vi over tid kan synliggjøre styrkene ved gestaltterapi og få et realitetsbilde som stemmer i større grad. Det er nok en del holdninger til vårt fag som ikke er forankret i virkeligheten, men som stammer fra opplevelsen av å se en røykende Fritz Perls som driver med populærterapi og løser ting i løpet av korte samtaler. Å gå i gestaltterapi er ingen quick fix, de som praktiserer nå er en del av 60 års utvikling innen et fag som bruker mange av de samme kildene som «konkurrerende» terapiformer. Jeg er helt enig.
Vi skiller lag og jeg tenker over samtalen vår mens jeg går nedover gaten, jeg har gjort et intervju med en synlig engasjert mann, en person som sannsynligvis kommer til å videreutvikle gestalt i Norge i årene som kommer. Vi er fra helt forskjellige bakgrunner, engasjerer oss på forskjellig måte i fagmiljøet – og jeg tror vårt bekjentskap vil fortsette som tidligere, for det meste i sosiale medier. Samtidig sitter vi og snakker samme stammespråk, vi beskriver våre følelser og tanker, følger med på hva den andre sider og har et «jeg-du» møte som skjer her og nå. Det er noe jeg ikke gjorde for 6 år siden, før jeg startet på studiet til å bli terapeut. Jeg er stolt av å kalle meg gestaltterapeut og jeg er stolt av faget vår, og jeg liker at jeg kan si at jeg kjenner Vikram. Les boken, så blir du også litt kjent med han.
Siste kommentarer