Klienten

Hubble et al (2010) har skrevet en bok som tar for seg en rekke ulike forskningsprosjekter innen psykoterapi, og denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av ulike studier denne boken refererer til. Artikkelen vil belyse hvordan klienten påvirker sin egen prosess innen terapi. Gestaltterapi legger vekt på relasjonen mellom klienten og terapeuten, og at det skal være en likeverdig relasjon. Historisk har forholdet mellom klienten og terapeuten vært mindre balansert, der terapeuten eller behandleren ofte har vært sett på fagpersonen som sitter på en «sannhet» om hvordan ulike klienter og pasienter skal behandles. Dette synliggjøres ofte gjennom behandling som har minnet mer om overgrep i historien rundt psykoterapi, f.eks lobotomi av «vanskelige» pasientgrupper. Heldigvis har vi beveget oss langt vekk fra denne virkeligheten.

Forskningen viser at klienten i svært stor grad påvirker sin egen behandling, og i mange tilfeller har en større kontroll over hvilke retning terapien tar enn det vi som terapeuter gjør. En stor grunn til dette er menneskets evne til å behandle seg selv. Studier viser at mennesker som går igjennom svært traumatiske hendelser, har mellom 40-60% mulighet til å behandle seg selv uten å gå til en terapeut for behandling. I USA, der mye av denne forskningen kommer fra, beregner de at mellom 50-60% av befolkningen opplever denne type traumatiske hendelser. Med andre ord, det er svært vanlig å oppleve ting som oppleves som veldig ubehagelig og som kan føre til senskader. Jeg antar at denne forskningen ville vært relativt lik i Norge.

Denne evnen til å klare seg uten behandling er avhengig av en rekke faktorer hos hvert enkelt individ, det kan for eksempel være personens temperament, intelligent og selvfølelse. Andre ting som personen selv påvirker, er involveringen og deltagelsen rundt å løse sin utfordring (dette gjelder både for de som går i terapi og de som ikke gjør det) og evnen til å endre seg.

Når en klient starter i terapi, er det denne motivasjonen som er en viktig faktor for utviklingen av behandlingen. Klientens holdning til psykoterapi i seg selv er en viktig faktor. Hvis hun ikke tror på behandling, vil det nok ikke være en god ide å «tvinge» noen til å gå i terapi. Klientens aktivitetsnivå, evne til å reflektere over sider ved sin egen situasjon og som person, kreativitet og evne til å implementere og integrere det vi jobber med i sitt liv, vil ha stor påvirkning.

Et fenomen innen psykoterapi er det vi kan kalle for tidlig resultat (early change). Forskningen viser at inntil 30% av alle klienten løser sin situasjon innen 2 konsultasjoner. Dette er de klientene som blir kategorisert til å være disponible for tidlig resultat. 60-65% løser sine problemer innen 7 timer hos terapeuten, og denne statistikken gikk opp til 85% innen ett år. Med andre ord, det er svært mange klienter som opplever at deres situasjon blir kraftig forbedret innen kort tid i terapien. Det vil ikke si at det finnes en «quick fix» for alle, jeg har ikke lest forskningsresultater som har lagt vekt på hvor mange som opplever tilbakefall. Min hypotese er derfor at det kan være en god ide å opprettholde forholdet til terapeuten selv om situasjonen er sterkt forbedret, mer som et prevantivt tiltak, men å gå over til en lengre hyppighet mellom timene. Forskningen viser derimot til at det er store forskjeller mellom hvilke diagnose eller hvordan situasjon behandlingen dekker.

Det er svært spennende for meg å lese at analyser av hva klienten sitter igjen med av inntrykk etter gjennomført terapi, i svært liten grad handler om hvilke eksperimenter eller intervensjoner som har blitt brukt. Terapeutene legger mye større vekt på dette enn det klienten gjør. Slik jeg tolker funnene i de ulike forskningsprosjektene, er det viktigere at personen selv ønsker å gjøre noe med sin egen situasjon. Det viser seg at selvhjelpsbøker kan ha akkurat samme effekt som å gå til en terapeut. Andre eksperimenter viser at det er tilnærmet samme effekt å snakke inn på lydbånd som å ha en dialog med en terapeut.

Klienten har ofte i forkant av terapien satt seg inn i sin egen problemstilling, i dagens marked vil jeg tro at bruken av søk på nettet er svært utbredt – på samme måte som vi prøver å finne en diagnose ved andre sykdommer. Personen har derfor selv valgt en strategi for hvordan behandlingen bør foregå, og studier beviser at klienten selv tar kontroll over terapisituasjonen og styrer den dit hun vil. Dette gir mening for meg, det er klienten som velger hva hun ønsker å dele med terapeuten, og det er helt naturlig at klientens valg rundt dette påvirker terapiens forløp. I mange tilfeller er det bevist at klienten er den som påvirker terapeuten i større grad enn motsatt.

All denne forskningen synliggjør noen viktige egenskaper som terapeuten må ha, samt kunnskap og kompetanse vi må ha. Påstandene er hentet fra Hubble et al (2010) og oversatt til norsk av undertegnede.

Terapeuten må ta utgangspunkt i at klienten har styrker, ressurser og personlige evner til selv å forbedre sin situasjon.

Dette forankres i stor grad hos terapeuten i forbindelse med hans menneskesyn. Det betyr også at terapeuten må ha evner til å identifisere klientens sterke sider, og bruke disse aktivt i behandlingen.

Terapeuten må ha tro på at klienten er motivert og kapabel til proaktiv endring.

Det finnes ikke en umotivert klient, det er ikke sikkert at klientens syn på behandlingen er den samme som terapeuten, men ved å oppsøke en terapeut i seg selv, viser klienten motivasjon til å søke endring i sin livssituasjon.

Terapeuten må oppfordre til klientens egen involvering i behandlingen. Psykoterapi handler om samarbeid.

Med andre ord, jeg må sette mine egne teorier og hypoteser til side hvis de ikke samsvarer med hvordan klienten opplever sitt eget behov i behandlingen. Jeg tenker at det er svært viktig å avklare med klienten underveis i timen og under oppsummeringen på slutten av timen, for å få en forståelse av hennes opplevelse av hva som skjer.

Terapeuten må lytte til klienten og sette pris på deres erfaringer og ideer.

Forskningen viser at klienter vektlegger følgende som gode evner hos sine terapeuter: Evne til å lytte (63%), personlighet (52%), personlig relasjon (45%), aktivitetsnivå (38%). Denne undersøkelsen ble gjort mot mer enn 2200 klienter i 2004.

Opplæringen av terapeuter er derfor først og fremst for å skape et menneskesyn som støtter opp under at klientene har en evne til å motivere og behandle seg selv, at terapeutens rolle er å sørge for at klienten kan endre seg til å gi selvstøtte og ikke være avhengig av terapeuten over tid. Dette er verdier jeg opplevde Norsk Gestaltinstitutt vektlegger i stor grad, og at vi igjennom studiet ble trent opp til å bruke våre sanser (primært hørsel og syn) til å forstå hver enkelt klient som et eget individ. Det finnes ikke en måte å behandle alle klienter på, hver enkelt har sine egne behov og preferanser, og det er terapeutens oppgave å jobbe med dette sammen med klienten.

Det er også viktig å anerkjenne at ikke alle evner å hjelpe seg selv, og at det er helt normalt å komme i en situasjon der vi selv ikke ser noen løsninger eller klarer å identifisere hva det er som skal til for at livet skal oppleves å være bedre. Det er derfor vi terapeuter er i markedet, og at jeg blir genuint glad og stolt av mine klienten som tør å ta kontakt med meg og si at de trenger hjelp.