En klient kommer som oftest til terapi med en målsetning.
Det kan være svært ulike grunner til at en person oppsøker en terapeut, og Hubble et al (2009) skriver at klienten forventer at terapien skal ha en virkning. De forventer at livet skal endre seg på et vis, og endringen skal være i form av at tilværelsen blir enklere å forholde seg til.
I bloggen min fra studietiden skrev jeg en kort artikkel om hva som er hovedmålene med terapi, og Perls (en av grunnleggerne til gestaltterapien) mente at det er viktig for terapeut og klient å jobbe for at klienten skal bli klar over og vedstå (erkjenne) seg sine personlige opplevelser uansett innhold. Det kan kanskje virke banalt, men mennesker bruker en rekke ulike forsvarsmekanismer for nettopp å unngå å erkjenne det som er. Noen eksempler på dette er å bagatellisere hendelser, forsøke å finne mening og forklaringer, skyve bort ubehagligheter og glemme det som har skjedd, eller rett og slett vri på sannheten for å beskytte oss selv.
Klienten kommer i terapi, og kan erkjenne det som er vanskelig, ha innsikt i både hva som skjer med seg selv og identifisere både tankemønstre, kroppslige følelser (som stressymptomer) eller rett og slett ikke ha den ringeste formening om hva det er som gjør at livet er vanskelig – ihvertfall ikke de «virkelige» grunnene. At klienten oppsøker en terapeut, viser seg å ha en positiv innvirkning i seg selv – en slags placebo effekt som kan forklares ved at klienten har blitt motivert til å søke hjelp til forandring. Hubble viser til forskning på hva som fungerer innen terapi, og det er gjort en rekke empirisk forskning (forskning på forskning) som konkluderer med at klientens motivasjon for endring er svært viktig i den terapeutiske behandlingen. Derfor er det viktig at klienten selv er motivert til å starte arbeidet, ikke fordi noen i nær relasjon synes det er riktig, f.eks din partner. Det er også positivt at klienten har et nettverk rundt seg – det vil si at for en person som isolerer seg fra omverdenen vil det kreve mer å oppsøke en terapeut og fortsette i terapi over tid.
For terapeuten sin del, er de personlige egenskapene viktige – studier viser at omtrent 50% av alle klienter slutter i terapien, med dette menes at klienten slutter fordi han selv mener at han ikke får nok igjen. Klienten ønsker «valuta for pengene», akkurat som en person som kjøper hvilken som helst annen tjeneste. Det viser seg at terapeuter som er tilpassingsdyktige, som møter klienten og behandler han som den han er, med empati, imøtekommenhet, aksept, nyskjerrighet og så videre – og som evner å tilpasse terapien til klientens behov, lykkes i større grad enn andre. Et annet funn som er interresant er at metodikken som terapeuten benytter, ikke har noen signifikant påvirkning til om terapien lykkes eller ikke – men, det er svært viktig at terapeuten har en metodikk som han følger. Det vil derfor si at det ikke betyr noe om du går til en gestaltterapeut eller en som praktiserer en annen retning innen psykoterapi, så lenge terapeuten er tro mot sin metode. Terapeuter som baserer sin behandling på klientorientert terapi, lykkes. Det er bevist at behandlingsorientert terapi (å gjøre det samme mot alle med samme utfordringer), ikke fungerer. Terapeuten må behandle sin klient i forhold til hans målsetning, ønsker, verdier med mer.
Klarer de dette sammen, vil en sterk terapeutisk allianse dannes. Denne bør være forankret i en felles målsetning, og klienten og terapeuten jobber for å nå dette målet sammen. Det vil ikke si at terapeuten kan bruke lang tid på å tilrettelegge for en terapeutisk allianse, dette må skje allerede i første møtet. Derfor vil terapeuten ofte stille spørsmål som: «Hva gjør at du oppsøker meg?» i starten av behandlingen. En gestaltterapeut vil ikke være spesielt opptatt av årsak/virkning, men mer på hvordan klienten har det her og nå. Dette kan kanskje virke litt abstrakt, men det er egentlig ganske enkelt. Hvis klienten kommer inn til en gestaltterapeut og starter å oppsummere livet sitt, noe som ofte skjer, kan terapeuten for eksempel avbryte etter en liten stund og spørre: «Hvordan kjenner du det nå når du snakker om dette som er vanskelig?». Dette er en del av vår metodikk, og hensikten med dette er å hjelpe klienten med neste steg i prosessen angående terapi, nemlig å bygge opp en oppmerksomhet rundt hva som skjer med klienten i spesifikke situasjoner. Når opplever jeg stress, er det spesielle ting som utløser angsten min, er det i tankene mine det starter, eller får jeg en fornemmelse i kroppen først?
Når klienten og terapeuten jobber med dette, er det svært likt mindfullness øvelser. Hensikten med dette er å bli klar over sine egne reaksjonsmønster og aktivere klientens evne til å gi seg selv støtte. Hvis du sliter med å kontrollere sinnet ditt, kan vi forske på hva som skjer når du blir sint, bobler det i kroppen, knytter du hendene, «skrur du av» hjernen? Over tid kan da klienten stå i dette selv, og det er kanskje på tide å trappe ned terapien eller slutte helt. Ofte krever det tid og innsats å få til en endring, og dessverre vil nok endel klienter oppleve at endringen skjer, men at han faller tilbake til kjente mønstre igjen – da er det heldigvis bare å bestille en ny time og arbeidet kan gjenopptas.
Som terapeut er det utrolig å se hvordan behandlingen kan endre livene til dine klienter, det vi får til sammen kan nesten beskrives som noe magisk og spirituelt – både klient og terapeut kan rett og slett oppleve en slags ruslignende følelse av tilhørighet og oppspilthet over at noe fantastisk har skjedd. Dette er det vi kaller en utvidelse, eller et «aha»-øyeblikk. Brikkene faller på plass, alt gir plutselig en helt ny mening. Ikke alle opplever dette så sterkt som jeg beskriver nå, men det skjer noe lignende når klienten bygger opp sin bevissthet.
Forskningen viser også at det er de forholdene som ikke har direkte med terapien som påvirker klienten i størst grad. Det kan for eksempel være at klienten får en ny jobb, skaffer seg kjæreste og annet som påvirker oss. Ikke alle disse forholdene kan forklares ved at klienten faktisk går i terapi, men det kan selvfølgelig være en medvirkende årsak. Å endre på mønstre i hverdagen vil påvirke både oss selv og de rundt oss. At klienten kommer på at det er smart å trene uten at dette har kommet frem i terapien, kan indirekte være at klienten starter å tenke på ting som kan påvirke sitt eget liv. Ved å trene kan han føle seg mer attraktiv, orker mer, får mer energi i jobben og selvtilliten øker. Jeg sier ofte til klientene mine at det er utenfor terapirommet den virkelige jobben gjøres, og det er de som står for dette selv.
Siste kommentarer