Vi mennesker opplever og takler stress på svært ulik måte (akkurat som det meste annet her i livet). I terapirommet jobber vi med det opplevde stressnivået her og nå. Når klienten ser tilbake på fortiden, er det med et retrospektisk syn der hendelsene har skjedd og hun har erfart og opplevd stress og i varierende grad kan reflektere over hvordan stresset opplevdes. Hun har kanskje også laget noen «regler» for å unngå enkelte stressende opplevelser eller sagt til seg selv at hun aldri ønsker å oppleve en slik situasjon igjen. Når hun ser tilbake i tid, vil hun også velge å se mer positivt på hendelsen enn det opplevelsen var når det hendte.
Klienten vil normalt ikke ta opp stress i terapien hvis det oppleves som positivt.
Vi opplever stress i tre dimensjoner:
- I våre omgivelser (ytre sone)
- Tankene (mellomsonen)
- Kroppen (indre sone)
De tre sonene er en viktig del av metodikken til en gestaltterapeut. Klienten vil oppleve stressende omgivelser, det er stor forskjell å jobbe på en nyhetsdesk midt i en stor katastrofe og å sitte nattvakt i inngangspartiet til kontor det det skjer absolutt ingenting i flere timer i strekk. Vi bruker sansene for å observere våre omgivelser, nyhetsdesken er sterkt opplyst av både lysarmatur og PC skjermer, folk svirrer rundt med skjorteermer brettet opp, roper og skriker til hverandre og deadline nærmer seg for å få nyhetssakene til den trykte papirversjonen ferdig. Nattevakten på kontoret har absolutt ingen stimulans i det hele tatt, det skjer ingen endring i de fysisk nære omgivelsene eller på TV skjermene fra videokameraene som vakten har ansvar for å overvåke. Med andre ord, folk som ikke er vant til å jobbe på en nyhetsdesk ville sannsynligvis hatt en sterk opplevelse av stress i den situasjonen, mens de fleste hadde hatt utfordringer med å ikke sovne på nattevakten.
Nattevakten vil ha all tid i verden til å tenke, og han kan i prinsippet tenke på hva som helst – selv om det er en god ide å være fokusert på de arbeidsoppgavene han har. Journalisten vil ha flere tankerekker om hverandre, holde styr på tiden, trettifire ulike oppgaver som skal gjøres og prioriteringene av disse.
Journalisten vil kjenne adrenalinet pumpe igjennom kroppen, det er en stor nyhetssak – hun vil holde et høyt tempo selv om det er midt på natten, hun vil kjenne at pulsen er høy, kroppen svetter litt mer enn normalt, hennes sanser er skjerpet og hun mister til tider kontakten med sin egen kropp fordi tankene hennes er oppsatt på oppgavene – hun har rett og slett ikke tid til å kjenne etter at hun er sliten. Nattevakten derimot vil kjenne at det gjør vondt i rumpa og ryggen å sitte stille i resepsjonen over tid, han vil ha et behov for å reise seg og gå en runde – kanskje til og med ta noen armhevninger og spensthopp for å føle seg mer våken. Han vil kjenne at trøttheten brer seg i kroppen, pusten går tungt og kroppen føles ganske tung.
Sunt og usunt stress
Vi kan skille på stress som er sunn og den som kan være skadelig for helsen.
Jeg har lånt en modell fra en ukjent kilde, som jeg synes beskriver hvordan vi takler stress på en god måte.
Denne modellen beskriver hvordan vår opplevelse av stress utvikler seg over tid, det er to ting som modellen tar utgangspunkt i, det er hvilke oppgaver og utfordringer vi står ovenfor, samt hvordan kompetansen vår utvikles. Hvis utfordringene ikke oppleves som store, eller de ikke krever noe kompetanse i særlig god grad – befinner vi oss i flytsonen. Våre erfaringer bygges opp over tid og vi vil bli i stand til å takle mer avanserte oppgaver og utfordringer uten å bli stresset av den grunn. Vi er i flytsonen.
Å være i flytsonen hele tiden oppleves ofte som kjedelig, derfor ønsker mennesker å bli utfordret og få mer utfordrende arbeidsoppgaver. Vi har noen strekkmål som skal gjøre at vi kommer ut av comfortsonen. Når vi beveger oss utenfor comfortsonen befinner vi oss i en sone med sunt stress. Oppgavene føles ikke ubehagelige, vi har ihvertfall nok motivasjon eller kompetanse til å takle de.
Den grønne pilen viser avstressingen fra det sunne stresset. Journalisten takker sine kollegaer for en god natts arbeid, kommer seg hjem og stuper i seng – resten av dagen brukes til å stresse ned og komme seg inn i comfortsonen og klar til en ny økt på jobben. Nattevakten kler på seg treningstøyet og løper en tur hjem for å klarne hodet etter en natt der hovedformålet har vært å ikke falle i søvn og samtidig holde øye med tv skjermer der det ikke skjer noe som helst.
Vi har også en ny grense for stress, der det sunne stresset går over til usunt stress. En vanskelig linje å definere, det er her det starter å gå på helsa løs. Aaron Antonovsky (2012) skriver i «Helsens Mysterium – Den salutogene modellen» om «opplevelse av sammenheng» (OAS – eller SOC på engelsk, som står for «sence of coherence») at det er denne opplevelsen av sammenheng mellom det som skjer og hvordan vi opplever utfordringene som gjør at vi takler situasjonen bedre. Antonovsky forsker på hva det er som gjør at vi mennesker holder oss friske, i motsetning til svært mye forskning som går ut på å finne årsaker til sykdom. Dette gjelder både studier rundt tradisjonell medisin og mental helse.
Antonovsky beskriver er at det er mye enklere for oss mennesker å takle stressende situasjoner når det er forutsigbart når de kommer.
En annen ting han beskriver er at det ikke er enkelte stressende situasjoner som vi nødvendigvis kan takle, det er summen av stressorene. En stressor er det som gjør at du blir stresset eller påvirket. Som en metafor kan vi si at vi mennesker takler ulike mengder stress, la oss si at journalisten har en ti liters bøtte som sitt utgangspunkt og at nattevakten har en bøtte som tar omtrent 7 liter. Så lenge disse to personene får lignende stressende opplevelser mot seg, vil stressnivået også påvirkes ulikt. La oss si at det ikke skjer spesielt stort en natt, ingen større hendelser hverken på nyhetsdesken eller i den stille resepsjonen. Nattevakten blir litt stresset som vanlig over frykten for å sovne, men han er temmelig vant til dette. Vi fyller 2 desiliter i bøtta hans. Journalisten derimot må vurdere to like uinterresante saker (i følge henne selv) og skrive en sak om en av de. Hun starter å bli redd for at hun ikke kommer på trykk uansett hvilken sak hun skriver og tankene svirrer mer rundt dette enn å finne de riktige ordene for å få frem det unike i saken som kan gjøre den mer interresant. Hun blir svært stresset og vet ikke hvordan hun skal takle oppgaven. Vi heller på 2,5 liter med stress i hennes bøtte.
Nå tenker du kanskje at det er jo svært mye plass i bøtta til både nattevakten og journalisten, og det er helt riktig – men vi får anta at det er litt mer som stresser disse individene. La oss velge den kvinnelige reporteren for å synliggjøre Antonovsky’s teori. Hun blir helt satt ut etter denne natten og kommer til terapeuten sin på ettermiddagen etter å ha sovet dårlig og ikke hatt matlyst. Grunnen til at hun går i terapi er at hun nettopp har vært igjennom et samlivsbrudd (3 liter), hennes eks har flyttet inn sammen med en yngre utgave av henne selv (2 liter), moren hennes utredes for om hun har brystkreft (4 liter) og hun har gått opp i vekt (0,5 liter). Med andre ord var bøtta hennes mer eller mindre full, ti literen er omtrent full til randen – og en tilsynelatene stille og rolig kveld på jobb får det hele til å renne over. Terapeuten ser nærmere på grunnen til at denne rolige arbeidsdagen påvirker henne så mye. I teorien skulle hun da ha en fin mulighet til å roe seg ned og stresse ned i comfortsonen. Det viser seg at hun opplever stress fordi hun får angst lignende tanker rundt at hun vil miste jobben hvis hun ikke bidrar med grensesprengende nyheter hele tiden, noe som gjør at hun er redd for å miste inntekt og ikke lengre kunne bo i nærheten av jobben, må bruke mer penger på transport og mye mer.
Det vil med andre ord si at opplevelsen av stress er svært individuell, dessverre får vi som personer ikke alltid den riktige forståelsen fra vår familie, venner og kollegaer når vi opplever denne stressen og vi kan med ett føle oss svært ensomme.
Hubble et al (2010) skriver at vi mennesker har et potensiale for endring (s.85).
Det er fire faktorer som spiller inn når det gjelder menneskets evne til å helbrede seg selv:
- Endringer som kommer fra klienten og spontan bedring
- Placebo
- Motstandskraft og post traumatisk vekst
- Effekten av selv korreksjon basert på uttrykke seg om en situasjon og lukke denne
Som Hubble et al skriver i «The Heart & Soul for Change» så klarer de fleste mennesker å takle svært vanskelige situasjoner uten hjelp av en terapeut. Dette gjelder egentlig alt fra svært alvorlige traumatiske hendelser, psykiske lidelser, misbruk av rusmidler og så videre, til mindre alvorlige situasjoner. Personer som takler dette bruker mye av de samme teknikkene ovenfor seg selv som en terapeut bruker i behandlingen. Eksponeringsterapi er et eksempel, der vi takler å ha vært i en bilulykke ved å sette oss i bilen å kjøre igjen så snart som mulig – selv om det oppleves som svært ubehagelig.
Placebo effekten er svært viktig, studier viser at 60% opplever en forbedring i livet sitt etter å ha bestilt en time hos en psykoterapeut (Lawson, 1994) – det samme skjer i terapien. Klienten er så oppsatt på at terapi fungerer at placebo effekten ved å gå i terapi gjør hele situasjonen «bedre».
Å oppleve traumatiske hendelser er ikke nok for at klienten skal få et post traumatisk stress syndrom. Ozer, Best, Lipsey og Weiss (2003) skriver at «omtrent 50-60% av USA befolkning opplever traumatisk stress, men kun 5-10% utvikler post traumatisk stress syndrom». Her er de personlige egenskapene svært viktige, for eksempel personens temparement og sannsynligheten for å bli påvirket, intelligens og selvfølelsen. Om klienten har et sosialt nettverk, en mentor, rollemodeller eller går i terapi er også viktig. Mennesker har en evne til å se oss selv på en annen måte, vokse og bli sterkere og bli bedre til å utvikle våre personlige relasjoner.
Vår motstandskraft mot traumatiske hendelser viser seg også i studier der det å snakke om vanskelige hendelser har en positiv effekt. Segal og Murray (1994) skrev at det var omtrent nesten like virkningsfullt å snakke til en opptager som med kognetiv terapi. Med andre ord, det er svært viktig å snakke om de negative opplevelsene vi har – det kan oppleves ubehagelig, men det gjør oss sterkere. Dette er også en nedgradert måte å jobbe med eksponering. I gestaltterapi bruker vi uttrykket «en åpen gestalt». For journalisten vil det være flere åpne gestalter, og det som kommer opp i terapien er det som er viktigst for klienten. (Så sant hun ikke undertrykker sine impulser og ikke er helt ærlig med terapeuten og seg selv, noe som igjen ikke er spesielt uvanlig). Ved å bearbeide det som er vanskelig (den åpne gestalten) må vi kanskje se på mange underliggende faktorer. En gestalt består oftest av mange mindre deler, der summen av hver del er med og utgjør en helhet. Ved å jobbe med klientens åpne gestalt kan vi lukke denne.
Personlig tror jeg ikke at det er mulig å lukke disse gestaltene, og det er heller ikke hensiktsmessig å gjøre det. Jeg liker å tenke på det som at klienten kommer inn i terapirommet med en åpen gestalt der døra står vid åpen. Gjennom terapien klarer vi å sette døra helt på gløtt. Klienten vet at gestalten finnes, den er mer eller mindre lukket for øyeblikket og hun vedkjenner at den er en del av henne. Det vil også si at vi gjennom å oppleve stress også blir bedre til å takle stressende situasjoner i fremtiden, så sant ikke summen av stressorer er overveldende.
Siste kommentarer