Alle mennesker opplever oppturer og nedturer i livet. Når klienten har en bipolar lidelse vil disse svingningene bli mer kraftige i intensitet og strekke seg over tid, det vil også kunne finnes et mønster i situasjoner og hendelser som utløser enten en depresjon eller oppstemthet. Bipolar lidelse het tidligere manisk depressiv lidelse og det anses å være mellom 1-2% av befolkningen som får denne lidelsen (bipolart.no).
Hvis du mistenker at du har bipolar lidelse, er det svært viktig at du tar opp dette med din fastlege. Det er svært varierende kunnskap om sykdommen blant leger, og svært mange vil foreslå medisinering med antidepressiva, dette vil sannsynligvis ikke gi noen langvarig effekt annet enn å dempe toppen og bunnen av humørsvingningene. Grunnen til min påstand om at det ikke vil hjelpe over lengre tid, er at bipolar lidelse skylles en ubalanse i hormoner i hjernen, sykdommen er rett og slett noe klienten må leve med resten av livet.
Derfor er det viktig å gå i behandling, uansett om du tar medisiner eller ikke.
Intensitet og varighet over tid avgjør i stor grad hvordan lidelsen påvirker klienten og omgivelsene, det er derfor en viktig del av det terapeutiske arbeidet å jobbe med en kartlegging av hvordan klienten har det. I terapirommet snakker vi om hvordan manien og depresjonen oppleves, både i tankene og kroppen. Vi snakker også om hvordan klienten opplever sine omgivelser. I gestaltterapeutens metodikk kaller vi dette de tre awareness sonene, og dette er en form for trening for å bli mer oppmerksom på hva som skjer og hvordan du reagerer.
Når klienten er på vei inn i en manisk tilstand, kan dette oppleves som svært positivt. Klienten får mer energi, ønsker å utrette utrolige ting, blir kreativ og hele følelsen kan være lik en ruslignende tilstand. Depresjonen derimot kan oppleves som svært alvorlig, det er ikke uvanlig med selvmordsforsøk blandt bipolare pasienter. Svært mange bipolare blir feildiagnosert også, tilstanden kan forveksles med depresjon, angst og schizofreni.
Har du alvorlige svingninger, må fastlege kontaktes og medisinering eller rekvisjon videre til psykolog eller psykiater må skje – er det svært alvor må klienten få hjelp på akutt psykiatrisk avdeling. Å gå i terapi hos en gestaltterapeut kan være et godt alternativ hvis lidelsen ikke er svært alvorlig, eller et supplement til annen behandling.
Over tid vil vi jobbe med at klienten klarer å respondere på de ulike tilstandene, og hensikten er å gjøre personen i stand til å leve med sin sykdom og mestre den.
Lurer du på mer om bipolar lidelse eller ønsker å starte behandling hos Terapeut 1, ta gjerne kontakt.
Hei!
Første gang jeg er på bloggen din i dag, liker den veldig godt og kommer nok til å fortsette med å følge den fremover!
Må si at dette er noe av det bedre (kanskje beste?) jeg har lest om bipolar lidelse. Jeg «er» selv bipolar (2) og jeg synes personlig det finnes, dels manglende, dels varierende informasjon ang sykdommen.
Har likevel et spørsmål ifht det du har skrevet.
Du skriver: «Derfor er det viktig å gå i behandling, uansett om du tar medisiner eller ikke.»
Mener du at det er viktig å komme seg til behandling, altså når man finner ut at man er syk, for en periode. Eller mener du at man alltid bør gå i behandling/oppfølging «resten av livet». Håper du kan forklare 🙂
Mvh. Frk. M
Hei Frk M.
For en person som har Bipolar lidelse går livet litt mer «opp og ned» enn for de fleste.
Hver enkelt har sine behov for behandling, og når personen finner ut at det er et eller annet, vet de ikke alltid at de er bipolare. Når de oppsøker terapeuten vil de mest sannsynlig være i en depressiv fase eller innsett at de handler litt overdrevet impulsivt og er maniske. Det kan med andre ord at ta litt tid for terapeuten og klienten å forstå at det er snakk om sterke polariseringer. En gestaltterapeut kan ikke sette diagnosen på klienten, hvis det er mistanke om bipolar lidelse må klienten ta kontakt med fastlegen sin. Hvis klienten ønsker det tar terapeuten da kontakt med fastlegen og forteller om klientens behandling, dette må jeg ha samtykke for å gjøre. I andre tilfeller skjer det noe i en situasjon som gjør at klienten må legges inn på akutt psykiatrisk avdeling, eller at pårørende tar kontakt med det offentlige eller private helsevesenet.
Å gå i behandling betyr ikke nødvendigvis å gå i terapi med kort frekvens (f.eks 1-2 ganger i uken) – men at du har en behandler å oppsøke enten hvis det oppstår spesielle situasjoner eller at klienten føler at det er noe han/hun ønsker å jobbe med.
Det er fullt mulig å leve med Bipolar lidelse, og for de fleste krever dette «trening» – spesielt rundt å forstå sine egne handlingsmønstre og se når du er i ferd med å bli manisk eller depressiv, samt å finne metoder å unngå de største toppene og bølgedalene.
Vet ikke om dette var oppklarende nok, det er bare å stille ytterligere spørsmål
Hei igjen og takk for fyldig svar 🙂
Forstår det som at man (som regel) går igjennom en behandling hvor man lærer seg å lære om sykdommen osv. Og at oppfølgingen av denne besår av at man bør ha en «kontaktperson», en terapeut som kan ta deg i mot på kort varsel, en fastlege man har tillit til ol.
Ønsker deg en god dag 🙂
Det er kun depresjon og schizofreni som er mer utbredt av psykiske lidelser som fører til uførhet (Hirschfeld og Vornik,2005).
Samsykelighet (at man i tillegg til Bipolar lidelse har en annen livstidssykdom) er i følge NCS-R studien gjort i USA så høy som 90%. Dette gjelder de klientene som hadde Bipolar lidelse I og II. Omtrent 70% av de som var med i studien hadde mer enn tre komorbide (samtidige) sykdommer.
De hyppigste diagnosene man finner hos bipolare klienter er angst, i følge studier kan inntil 70% av klientene ha panikkangst. Rundt 50% har sosial fobi, dette kan vise seg gjennom symptomer på OCD (Obsessiv Compulsure Disordre).
Svært mange bipolare har vært eksponert for traumatiske opplevelser, og ca. 16% i et studie viste seg å ha posttraumatisk stressyndrom (PTSD) – dette er omtrent det dobbelte av den generelle befolkningen.
Det er også samsykelighet mellom bipolare lidelser og spiseforstyrrelser, best dokumentert for bulimi, men sannsynligvis også for en undergruppe med anoreksi.
Det er svært stor selvmordsfare i denne pasientgruppen også, der mellom 15-20% av alle med bipolaritet dør av suicid. Dette tallet er høyere enn for alle andre psykiatriske lidelser. Risikoen for selvmord i denne gruppen er 25 ganger høyere enn i den generelle befolkningen. Selvmordsraten er høyere hos menn. Det er spesielt i perioder med depresjon dette skjer.
Denne forskningen understøtter behovet for medisinering for de som har dette behovet (behovet er svært ulikt fra klient til klient), samt å jobbe med å identifisere om klienten går inn i en manisk tilstand eller en depresjon.
(Kilde: Bipolare Lidelser, Haver et al, 2012)